Farmor og Farfar

Har jeg fortalt dere om farmor og farfar? Ikke? Vel. da er det kanskje på tide å gjøre det da.

Mine besteforeldre er som det heter på bergensk, nokkke for seg. Både farmor og farfar ble født tidlig på 1900 tallet en gang, og som med alle nydelige kjærlighetshistorier, var det full klaff fra dag en. Siden den gang har de levd og opplevd alt sammen. Alt fra Brigde-spill med venner, turer langs ymse vann, og reiser jorden rundt med stjerneklubben.

Det som gjør mine besteforeldre til de desidert beste i verden, er kjærligheten de har for hverandre. Farfar som nå i april fyller 101 år, holder fortsatt på sin kones hånd, og sørger for å passe på henne like mye nå, som da de giftet seg for snart 71 år siden. Og når den ene stanger litt mot livet og hva det noen ganger har å by på, er det andre der og viser nok en gang at kjærligheten seirer over det meste.

Jeg har noen ganger spøkt med at de to lever litt på samme pulsåre, og noen ganger stemmer det også. Som da farmor ble dårlig og valgte å holde sengen noen dager. Det tok ikke lange stunden før farfar kom å like godt la seg han også, av den enkle grunn, å passe på sin kone. Kvinnen i sitt liv.

Og nå. Når farmor trenger han som mest. Da er han der, og holder hånden hennes. Fikler med gifteringene hennes og ser ømt på henne. Selv om hun ikke svarer, eller er bevisst, så er han der. Sitter ved siden av henne og lyser av kjærlighet for sin kone. Hun kommer hjem på sykehjemmet i morgen. Selv om det kun er for å ligge i en seng med den lille trøsten det er i smertestillende. Vi vet alle hvor det bærer hen, men likevel gleder farfar seg. Gleder seg til å få sin kone hjem. For å våke over henne, passe på henne og gi henne hans alle siste dose kjærlighet før hun takker for seg, etter 93 herlige år som kanskje Bergens sprekeste kvinne, med desidert landets beste vafler og kromkaker.

Det er sårt for oss som står ved siden av. Som ikke aner hva det vil si å nå skulle stå alene igjen etter 71 år med ubegrenset kjærlighet. Hvilket bånd de to har, er det ingen som kan skjønne, før vi kanskje en gang opplever det selv. Det gir meg inspirasjon. til å ta vare på mine, og min, uansett hva. for har man nok kjærlighet, så kommer man langt. Elsker man noen som farmor og farfar har elsket og tatt vare på hverandre, er det ingenting som kan stå i mot.

farmor og farfar er en vanvittig inspirasjon. til å leve livet 100 %, og det å elske uten frykt. å ta vare på hverandre selv når livet serverer en fartshump eller to på veien. Det knyter seg i magen med tanke på at farfar nå snart sitter igjen uten sin store kjærlighet, og rart er det, at den som tar det hele med den største fatning, er farfar selv. han vet. han skjønner. Det er kjærlighet. ❤

Advertisements

2 thoughts on “Farmor og Farfar

  1. Ord blir fattige i slike situasoner. men du får det fram og priker bort i hjertestrengen min…
    klem!

    1. Ja det er litt håpløst akkurat nå, og det er stygt å si det, men sånn er livet. Vi vet alle at det kommer. er bare så drit når det skjer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s