Barnevernet – for barnets beste?

Vanligvis er dette er festlig blogg. Noen ganger hender det til og med at jeg ler selv og. Jeg har lenge hatt lyst å skrive dette innlegget, men usikker på hvor jeg skal begynne. Jeg har rygget unna et par ganger, fordi det for meg som mor, gjør vondt. Jeg får klump i magen, tårer i øynene og behov for trøst. Jeg tviler på jeg er den eneste. Det er ikke jeg som skal ha kjærlighet og trøst denne gangen. 

Jeg leste nylig et vedtak som er grunnlaget for at et lite spedbarn når er i beredskapshjem. Et midlertidig hjem før en kommer i fosterhjem eller om man er heldig, tilbake til mamma og pappa. 

Jeg har ikke siden Breiviks såkalte manifest lest noe så sjokkerende. Og før du maser om at alle sider har to sider, så skal jeg uten og nevne navn gjenta noen av disse «gode» grunnene for å ta et barn ut av et hjem. 

– Foreldrene lå og sov da helsesøster kom på besøk. klokken var 13. Hårreisende ikke sant? Tenke seg til at foreldene til et barn på 8 uker sover på dagen. Her er det jo tydelig at man mangler rutiner, for et barn på 8 uker sover jo gjennom natten. Eller? Helsesøster var fast bestemt på at det ikke var søvn og ammetåke hun gnikket ut av øynene men rus. Det blir verre. 

– Det var rotete i hjemmet. En leilighet man nettopp hadde flyttet inn i hvor man hadde hatt besøk i dagen før. Kan dere unge mødre ta hånden på hjertet og si at dere tok oppvasken hver kveld og hadde rene gulv gjennom barseltiden? Nei, tenkte meg det. 

– Barnet hadde lite øynekontakt. Jeg vet ikke om jeg gidder å ta dette for meg. Jeg kan henvise til babyverden.no sin mnd for mnd oversikt, hvor det forklares om hvordan det er først ved 3 mnd at man ville finne konstkant øyenkontakt. Dette kan selvsagt være vanskelig om en har besøk eller er på nye steder, da en liten baby gjerne er nysgjerring på det lille av former og farger det kan se. 

– Barnet på 8 uker sov mye og gråt lite. Min første tanke er jo: VIDUNDERBARN! At et barn sover mye og ikke gråter så mye må jo tyde på at det har det helt grusomt. Eller? Det kan jo umulig være slik at barnet er trygt i mors armer og at man kommuniserer godt med barnet sitt? 

– Mor husket ikke sist barnet hadde fått mat. Ja grusomt sant? Spesielt siden neste setning lyder som følger: «Fordi far hadde gitt barnet flaske sist». Dette gjorde jeg også. Jeg pumpet som en gud for å få ut litt melk slik at Fredrik kunne få kose seg i sengen med Sebastian. om de koste eller matet der inne hadde jeg lite oversikt over. Det som er viktig er jo at barnet får mat? 

– Mor koste og var mye i fjeset på barnet. Unnskyld meg. Når du sitter på et krisehjem og har folk hengende over deg som skal vurdere deg, da vet du innerst inne at det er en risiko for at du mister barnet ditt. Du hadde ikke vært der ellers. Du koser litt ekstra. Da Sebastian og Fredrik dro til Levanger uten meg for første gang koste jeg på ham og kysset og smasket enten han ville det heller ei.  Han skulle jo dra uten meg. 

– Det er få eller ingen rutiner. Ja for det har et barn på 8 uker. Vi fikk rutiner da han var 4 mnd. 

Listen fortsetter. Listen er lang. Listen blir bare verre og verre. Oppsummert består den av ting som gjerne er nytt og uvant for en som er blitt mor eller far for første gang. Jeg kan på med hånden på hjertet si at alle de ting som er listet opp i vedtaket, gjelder de aller fleste mødre. Hvertfall hos oss som for første gang kommer hjem med en bylt i armene. Alle lurer litt på hvordan man skal gjør alt. Ingen førstegangsfødene som kommer hjem fra KK er eksperter. Da bør man snakke med min svigermor. HUN er en ekspert hun, med 7 unger. 

Det jeg lurer på nå, er følgende; 

– Hva er virkelig grunnlaget for å sende et lite barn på beredskapshjem? Er rutinene og retningslinjene så få at en barnevernspedagog kan lage sine egne regler? Er det slik at man kan risikere å miste et barn fordi man gjerne er usikker eller gjør ting på en litt annerledes måte? 

Jeg sov når Sebastian sov. Jeg ammet gjennom HELE natten. Så om han sov kl 7 om morgene eller kl 2 om ettermiddagen, vel da sov jeg også slik at han skulle ha en noen lunde oppegående og tilstedeværende mamma når han våknet. 

Er det noen av dere som var hos meg i tiden etterpå som kan si at det var ryddig? At gulvet var rent med to røytende mops løpende rundt på gulvet? Jeg vasket babyklær. Thats it. Det var ikke ofte Fredrik orket å gjøre noe heller da selv om han var i jobb, så var han oppe med meg. 

Sebastian hadde ikke mye øynekontakt med meg. Det løp jo sånne rare dyr rundt på gulvet!! 

Og jeg sier det bare. Den gutten får finne seg i å bli kost og dullet med så mye JEG vil frem til han er 14 og blir umulig. Og da kan det godt hende jeg tvangskoser med min sønn for det om. 

Hvorfor er det forskjellig? Hvorfor er det slik at Fredrik kan gå til helesesøster, legevakt og fastlege og si at jeg ligger hjemme i sengen på 5 dagen uten å ha spist, nekter å amme, prate eller kose med min sønn fordi jeg ligger og grinner og holder på å drukne i fødselsderpresjoner og likevel få hjelp. Fantastisk hjelp? Hvorfor er det slik at jeg kan gå til MIN helsesøster og gråte av frustrasjon fordi jeg føler jeg har tatt meg vann over hodet med studier og baby? 

Hvorfor er det slik at når venninner går og sier selv de er litt deppa, at de får bekymringsmelding i posten? Hvorfor er det slik at vi ikke kan krangle med venniner fordi vi er redd de går til barnvernet? Hvorfor er en sinna og sjalu venninne nok til at barnevernet kommer på døren? 

Misforstå meg rett nå før du hagler med motargumenter. Barnevernet er et flott organ for dem som lever i hjem med rus og vold og misbruk, men hva med dem som ikke gjør det? Hvorfor finnes det  ingen mellomting når man likevel til tross for tisseprøver er ren? Hvorfor ser ikke representanten forskjelle på ammetåke, søvnmangel og barseltid fra rot og akutt fare? Hvorfor er disse tingene like? Hvorfor blir de behandlet likt? 

Jeg kjenner til så mange skumle saker om løgn fra barnevernet, løgn fra tidligere venninner. Jeg har en sånn venninne. Som jeg overhodet ikke orker å se på en gang fordi jeg er så sinne. Hva gjør jeg den dagen hun går bananas? Hun er fullstendig i stand til det? Er jeg neste man som må på Sudmansken fordi det er «akutt fare?» 

NOEN må stille de vanskelige spørsmålene snart! 

Advertisements

3 thoughts on “Barnevernet – for barnets beste?

  1. Jeg er så glad for at jeg er heldig nok til å faktisk HA funnet den gyldne mellomvei når det kommer til barnevernet. For at jeg selv har bedt om, og får den hjelpen jeg føler jeg har behov for, den avlastningen og støtten. Her har det heller ikke vært noe rus med i bildet, heller en lettere pubertal far og en sliten mor med litt for mye på hjernen enn det det skulle være. Jeg kom til rett kontor, til rette saksbehandlere og til rette mennesker. Det skal sies, de har byttet kontaktpersonene mine oftere enn man bytter saksbehandler på NAV (tok du den, kanskje?), men de har alle vært like forståelsesfulle, like hjelpsomme og like snille. Jeg har en positiv erfaring og et enormt flott organ i ryggen (sånn bortsett fra tarmer og alt sånt, vet du), og jeg er kjempeglad for det. Det gjør meg derimot vondt å se at ikke alle kan ha den opplevelsen av det som jeg har, at enkelte havner i sånne vanskelige situasjoner som du beskriver her, og som gjør alt de kan, bare for å bli slått ned gang på gang. Jeg skulle så gjerne gitt dem «mine folk», og vist dem at «barnevernet ER ikke bare fælt og slemt og dumt og teit- de kan faktisk oppføre seg som sympatiske og ålreite mennesker, de også!»

  2. For det første vil jeg skrive at jeg kjenner meg absolutt igjen i ALT du skriver,,spesielt det med søvnen (for jeg sov også når han sov), ammet hele natt og på dagen. de mente at han ikke var i stand til å bli glad i meg,siden han ikke holder øyekontakten:-O At vi er rotete, Noe vi har bevis på at det aldri var og at vi har mangel på rutiner for han som da var kun 2mnd gammel,,alt som ble sagt til deg ble også sagt til meg,min sønn og min mann!

    litt om meg,btw:

    Sudmansken-vårt-mareritt

    Jeg er en jente på 24år, jeg er normal, har venner, går på skole, har stort støtteaperat rundt meg, stor familie som elsker meg, gode venner og et godt og sunt liv.

    Barnefaren er kjempe hyggelig og høflig gutt,står oppforseg selv, EKSTREMT SKOLEFLINK! Og har også sin familie veldig nært til seg.

    Vi verken fester eller drikker-

    Marerittet og samt gleden av og få en baby startet da jeg ble gravid i 2013, Jeg fødet jeg en frisk og herlig gutt,han kom desverre en mnd for tidlig, Da barnevernstjenesten begynte å blande seg inn i livet vårt, (meg og barnefaren er fortsatt sammen,forlovet) siden sønnen vår måtte være på sykehuset til han gikk opp i normal vekt,så var vi selvsagt ved hans side, vi forlot han aldri,vi ga ahan alt han trengte av mat,drikke,kjærlighet,kos,bleiebytte og alt annet.Da sykehuset plutselig bestemte seg for å sende Beskymringsmelding til Barnevernstjenesten i Årstad, de smisket seg inn med oss og latet som alt var OK! Til en dag de kommer tre stk og sier at vi MÅ på sudmansken og at vi IKKE HAR NOE ANNET VALG!! Advokaten vår var desverre så uproffesjonell, Pengegrisk og dårlig at hun ikke ga oss våre ekte rettigheter, Hun ga oss IKKE beskjed at vi IKKE var nødt til å dra dit, så vi ble da ett lett offer for Barnevernet og ble dermed med dem/Flyttet inn til Sudmansken,,

    Med engang man kommer dit, til det mødrehjemmet, så kjenner man all den tristheten og ulykken som hverdag rammer stedet! Vi hadde hørt mye fælt om sånne steder, men bestemte oss for å gå inni den situasjonen med et åpent sinn.

    Vi ble kjent med dem ansatte, fikk utdelt en kjempe liten »hybel»/rom med toalett, og begynte å sette oss til rette,så mye vi kunne..Vi merket fort at noe var gale, med dem ansatte og hva dem sa! De er utrolig falske, de kunne si masse fint til oss om hvor flinke vi var, men så løper dem innpå kontoret å skriver noe helt annet enn det som dem selv sa til oss. Noe de fokuserte grådig på, var den Øyekontakten, at man skal sitte å stirre babyen sin inn i øynene ganske mange timer om dagen, og til denne dagen idag har jeg IKKE møtt/sett noen mødre/fedre som gjør dette. Men sudmansken sa og skrev til meg/om meg, at min egen sønn ikke var glad i meg for han vendte blikket vekk fra meg ved tre anledninger :-O

    Dette er utrolig sårende å høre som nybakt mor, eller hvem som helst mor hadde blitt knust av noe slikt!

    De kom å filmet oss nesten hele tiden, brøt den lille, såkalte, private området, vi hadde for oss selv! De trengte seg veldig på,Alt var det dem som bestemte, de kunne alt om unger selvom mange av de innrømmer selv at de ikke har egne barn,men mener at de har lest nok til og forstå seg på andres unger!!

    Sudmansken er djevelens lekeplass:(Og Barnevernet er hans hjelpere:( De eier null empati/ sympati, de er serr ikke menneskelig 😦 😦

    Jeg er blitt en helt annen person fra vi/jeg »slapp ut» derfra, jeg følte meg så liten i deres tilværelse, Og på slutten satt de i et møte og sa at det hadde vært farlig for sønnen vår om han hadde blitt med oss hjem, men de ga oss aldri en begrunnelse:-( Jeg har tidligere jobbet i Barnehage, jeg går alltid godt overens med babyer/barn,så for meg å høre dette,var helt latterlig, spesiellt da de sa det med et slemt flir rundt munnen:-( Den dagen mast jeg en del av min forlovede, en del av meg selv og vi mast det mest kjæreste vi har sammen, nemlig vår sønn!!

    Vi prøver å kjempe for han, men det er ikke lett når Sudmansken kommer på hver fylkesnemnda og snakker masse »drit» om oss, det sårer virkelig, for dem har aldri sett oss/observert oss i vanlige forhold, hjemme feks. Så jeg syns ikke at de burde hatt lov å bestemme såpass mye om et barns livnår de ikke engang kejnner oss, vår familie, vårt hjem og vårt liv.. For ungen har det,til syvende og sist, best hos sine egne foreldre.

    Vi har snakket med GANSKE MANGE personer som også har vært i liknende situasjoner, i Sudmansken, og de har forferdelige historier drassende med seg! Sudmansken ødelegger liv, Når skal politikerne forstå det? Når sudmansken blir sjekket,tror jeg ikke de består, de »tar» jo 97% av ungene som havner der, er det virkelig det som er til barnets beste?? Det tviler jeg sterkt på.. det rette for et barn? Bli splittet med sine foreldre? høres ikke riktig ut i mine ører.

    Jeg ser forskjellen på vår sønn, han hadde det mye bedre med oss, mens nå er han veldig nervøs, puster grådig fort, kvepper lett og er….Uff..Tøft for meg å si/skrive dette….Men han er preget av situasjonen 😦

    Har du noen gode råd til meg? Eller bare vil snakke med noen, Så ta kontakt, jeg svarer kjapt 🙂 ^^ kjekt å snakke med noen som har vært/er gjennom det samme som deg.
    Da setter jeg veldig veldig stor pris om du kan evt sende det på mail til meg:

    olaya_v_89@live.no

    Mvh __>>En Knust Mor I Bergen Som Fortsatt Kjemper<<__

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s