Ordfrustrasjon – mor i koma

Jeg har lenge tenkt på hva jeg skal klaske ned på tastaturet når det kommer til dette vidunderet med å ha barn i 2 års alderen. Nå er ikke min sønn mer enn 21 mnd, men han oppfører seg som en 7 år gammel ramp med ninjaskills. Og for dere som lurer på hva dette innebærer kan jeg kort fortelle at han holdt på å sette fyr på huset, hund og borettslaget i jakt på en aldri så lite tørr bringebærmuffins. Håjadda. 

Men nu over til poenget. Det har seg nemlig slik at min sønn har begynt å prate, som barn i denne alderen gjør. Det ropes buss!!! med stor entusiasme hver gang vi triller forbi terminalen på Oasen og det gaules: HADET BOFFELOFFEN når frode bindes fast utenfor barnehagen ved levering. 

Og alt dette er vel og bra. Gutten kan telle til 6, kan navnet på de nærmeste og har lært seg å si EGG EGG EGG til mors vrede. Det går rimelig greit når han vil noe og det går som pinn i kusjit om det er noe han vil få frem eller si. (med noe tolking av foresatte) Det er ikke det som er problemet her. Problemet her, er at poden har lært seg det mye beskrivende ordet: DENNE. 

Håjadda. Det vi bruker til absolutt alt selv, men som vi over 3 år forstår så himla mye bedre bruken av. Og nei, jeg stiller meg ikke negativ til læren av nye ord, det er full jubel i heimen når det kommer et nytt ord, men det oppstår kommunikasjonsproblemer når man ikke vet hva DENNE er. 

Er du forelder selv vil det nok plinge inn en alarm/bjelle i topplokket. Du vet nøyaktig hva jeg snakker om. De lettere hysteriske scenarioene som utspiller seg med nettopp dette ordet:

Det er Fredags ettermiddag. Poden er sliten etter en lang uke i barnehagen, mor har diska opp med middag og er noe sliten selv. Så begynner det. Han vil ha denne. Ja det er flott det skatt, du skal få denne, men hva er denne spør mor så medgjørlig og rolig man kan mens hunden graver i sofaen og man samtidig skal steke pannekaker og finne «denne». DENNE vel, brøler poden lettere frustrert mens han peker 14 steder rundt i stuen. DENNE! nå over til hysteriske brøl. Så da går du der, for å unngå bekymringsmeldinger av naboene, med stekespaden i baklommen, svidd pannekake på komfyren og med desperate blikk etter denne berømte «denne» som nå har fått poden til å endevende sofaen i raserianfall. 

Eller. Fredag natt. kl 3. glysøga blir du våknet av en hylende pode som brøler etter «denne» nok en gang. Man løper rundt i stuen, i trusa, for åpne vinduer, midtnatts med en frustert pode på armen, og en bikkje som nå er overbevist over at det både er tid for mat, kos, lek OG tur. 

Og hva er «denne»? Nei, det kan verken jeg, poden eller naboen svare på. 

En ting er hvertfall sikkert. jeg gruer meg til dagen han lærer seg ordet DINGS

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s