De små gleder

Jeg hadde store planer om å skrive et heidundrandes innlegg om det faktum at min to år gamle sønn nå har lært seg, ikke spør meg hvor fra, men ordet «pupp». Foreløpig får det ligge, da jeg har fått forespørsel om å skrive om noe som kanskje er hakket mer viktigere. 

I går, som jeg av og til pleier, raste jeg fra meg på facebook. Denne gangen var det den lite hyggelige damen på butikken som fikk gjennomgå. Kort fortalt fikk jeg pepper av damen bak meg i køen fordi jeg valgte å betale en flaske burn og Fun saft for en som tilsynelatende var en sliten narkoman. jeg fikk grei beskjed om at dette var det ingen som hadde tid til og at jeg måtte lære meg og passe mine egne saker. 

Bilde

 

Jeg er et noenlunde oppegående menneske på snart 25 år og har forsont meg med at de aller fleste ville ignorert situasjonen, vært for redd til å gjøre noe, eller kanskje den som kommer oftest, at tanken på å bistå ikke kommer før man har gått fra situasjonen. Det som ryster meg langt inn til margen er at jeg får tilsnakk for at jeg gidder å hjelpe. At man ikke er villig til det selv av ulike grunner skal ikke jeg legge meg opp i, men at jeg får kritikk for at jeg tar meg råd til 10 sekunder og 60 kroner ekstra er helt vanvittig. Jeg gikk og grublet over det hele dagen, hva som gjør at et menneske kan uttale seg på den måten og Marin forklarte det rimelig bra. Det er tydelig at det er mange der ute som overhodet ikke har noe form for referansepunkter til slikt og har overhodet ingen forståelse for hvordan det er å ha det tøft. Selv om jeg mener man kommer langt med litt medmenneskelighet. Det er ikke rakettforskning å tenke lengre enn sin egen nesetipp og skjønne at mannen som teller på enkroningene og pantelappene for å få seg noe å drikke, ikke har det så greit akkurat der. 

Det som også overrasker meg litt, er ikke bare hvor mye respons statusen fikk, men personlige tilbakemeldinger til meg selv, over telefon og meldinger, hvor ordlyden var alle noenlunde den samme, at jeg var et godt og fantastisk menneske og hverdagshelt. 

Jeg er da for pokker ingen hverdagshelt! Misforstå meg rett, jeg setter pris på rosen og skryt, om en kan kalle det for det, men jeg mener oppriktig at fokuset ikke skal stå på meg, men at man heller kan bruke dette eksemplet til å gå litt i seg selv. Det er ikke jeg som skal ha oppmerksomheten. Gi den heller til damen i kassen som har to unger på armen som teller penger og hoderegner til svetten står i pannen for å få råd til to brød en lørdag kveld. 

Jeg vet at jeg ikke er den eneste som går og tenker at man burde gjøre noe mer. Likevel er det vondt og det river i samvittigeheten når Plan-reklamene går over skjermen i påsken og juleferien, man skifter kanal når sultende barn i Afrika kommer på skjermen og tenker at man får jo ikke gjort så mye med det likevel. 

Jeg skjønte i sommer, etter at jeg selv levde på 2 kroner dagen med et lite barn og hund at de store forskjellene ligger i det små. Det som krever minst av en selv, kan gjøre en ubetalelig stor forskjell. Jeg kan telle på én finger hvor mange ganger jeg har stått lørdag kveld på kiwi omringet av storhandelende familier og selv telt på kronene om jeg har råd til brød, som atter en gang var middag den dagen, og at noen har sett opp fra sin egen lommebok og handlevogn. EN gang har en mann sneket seg bort til meg og gitt meg en 100 lapp og bedt meg om å kjøpe et skikkelig brød og ønsket meg god helg. Det var en av få dager hvor jeg gikk hjem og ikke gråt meg selv i søvn fordi jeg følte meg som dårlig mor. Den kvelden la jeg meg uten klump i magen. Noen hadde sett meg. 

Så lite skal til. Så lite kreves det av deg som menneske å glede noen. Og det er gjerne nettopp disse tingene man gjerne ikke tenker over det før man har gått. Da kommer tankene og gjerne praten om at «Oij, kanskje jeg burde gjort noe», «Eller stakkars, så du det?»
Jeg har også vært der. Nå, og spesielt etter den tøffe sommeren som overhodet ikke kan sammenlignes med andres situasjon har perspektivet endret seg. Nå rekker knapt hjernen reagere før jeg enten har spurt om man trenger hjelp, eller hjulpet. For jeg har stått der selv. Og kjent på ydmykheten, hvor liten man føler seg. Jeg har selv stått og letet etter det berømte hullet i bakken og med et ønske om å forsvinne. 

Dette gjelder ikke bare i køen på butikken men i de aller fleste hverdagslige situasjoner. Vi er så vanvittig flinke til å senke hodet ned mot asfalten og rase forbi. Vi er så flink til å tenke at vi ikke vil være til bry. Vi har jo steder vi skal, ting vi skal rekke selv og man glemmer at å hjelpe den game damen med handlevognen tar max 15 sekunder. Det krever ikke mer enn et krafttak å hjelpe til med en barnevogn på bussen. At selv om man gjerne ikke har penger til å kjøpe megafon så kommer man vanvittig langt med et smil, «ha en fin dag» eller noe så enkelt som å spørre om det er noen en trenger. 

Alt som kreves er at man kommer seg ut av boblen, åpner øynene og ser rundt seg. At i stedenfor å stå og se på, for tro meg, ingenting er mer ydmykende i en slik situasjon enn å kjenne de stirrende blikkende, at man reagerer. Mange vil nok tenke og protestere og mene at det er vanskelig å avgjøre hva man skal gjøre i en slik situasjon, men det er ikke verre enn at spør om en trenger hjelp til noe. 

Hovedpoenget mitt er igjen at det er de små tingene som spiller rolle. Det er de små tingene som gjør den store forskjellen. Den lille gesten, smilet eller takken som kan gjøre en enorm forskjell for et menneske. 

Man kan kanksje ikke redde verden som enkeltmenneske, men man kan starte et sted. Så neste gang du ikke har penger til megafonblad og ikke skal rekke en buss, stopp, pust, og slå av en prat. Det vil mest sannsynlig redde dagen. 

 

Takk! 

Advertisements

16 thoughts on “De små gleder

  1. Godt å lese det finnes folk som deg ❤
    Er ikke lett for dem som sliter nei, vi i Norge er ekstra flinke til å se i marka å tuste videre. De fleste nordmenn blir jo oppdradd til å passe sine saker.

    1. Tusen takk for det!
      Man er rask å hjelpe når det er ens egne og glemmer det som ikke gjelder en selv desverre. Håper på at dette kan få folk til å gå litt i seg selv!

  2. Veldig bra skrevet
    Og er så enig med deg, det trenger ikke koste mye å hjelpe noen som man ser trenger det
    Å denne personen som kjeft på deg bør virkelig gå i seg selv å finne ut hvilket medmenneske de vil velge å være
    Respekt

    1. Takk for kommentar. Hun er vel en av dem som mener det er best å sette skylapper på desverre. Og slike mennesker finnes det alltid, Da er det jo godt at vi andre kan gjøre en forskjell!

  3. Snubla tilfeldigvis over det du har skrevet via noen andre på facebook og det er jeg glad for. Fikk en lignende opplevelse da jeg betalte for en stakkar som prøvde å betale for et par bokser med makrell i tomat. Han kunne takket meg og kunne fortelle at han har bodd under brua de siste ukene. Det som forbauset meg var de som sto bak meg i køa som trodde de var diskrèt mens de mumlet til hverandre at «alkiser har seg selv å takke» og at «jeg var dum og lettlurt» for å hjelpe mannen.

    Sier bare en ting; gjør som du føler er rett. Det handler ikke om å være en helt men å strekke ut en hånd til de som ikke har fått utdelt de beste kortene i livet.

    1. Ja, jeg ser det er en del som har snublet over den via facebook og det er jo bare kjekt, jo flere som leser denne er jo bedre! 😀 Folk deler i hytt og gæver har jeg blitt fortalt! Kanskje noen da går i seg selv. Gode handlinger baller bare på seg positive ting!

      Ja det er helt vanvittig. Som en venninne av meg sa så fint, en krøllete skitten 50-lapp er fremdeles en 50-lapp og slik er det med mennesker også! Men det er så himla fort å glemme. man kjenner aldri historien bak.
      Da jeg jobbet på bensinstasjon fikk jeg kjeft fordi jeg pratet med de løse fuglene som kom innom da jeg stod bak kassen. Det er jo nettopp de som kanskje har det ekstra behovet for å prate. Og tar man seg tid til det, så finner man ut at menneskers skjebne ikke alltid er «takket være en selv»
      Godt og se at jeg ikke er den eneste som gjør slike ting Mustafa!! 😀

      1. Kunne ikke ha vært mer enig ! Det virker som om folk tror at det å snakke med noen som sliter vil smitte over eller noe. Du gir meg håp om at det fortsatt finnes medfølelse blant folk. Den som hjelper vil få tilbake 🙂

  4. Herlig, ikke bry deg, jeg har sponset flere før meg i køen jeg! Oppvokst med enslig mor og lite penger og vet akkurat hvordan det kan være. Liten eller stor i dag kan jeg avse de pengene (som ofte kun er småpenger å snakke om) når noen mangler litt i kassa! Stå på. De fleste i dag har nok, og de som ikke har det har vi råd til å hjelpe. Man burde prøvde det, det gir i alle fall meg en god følelse om det er en alkis eller en unge eller en svett mamma!

  5. Folk er redde for å være medmenneske. Selv tok jeg med meg en sliten jente i Oslo på resturant og spanderte en middag. Hun solgte =Oslo. Verdens hyggeligste jente jeg har møtt. Nykter når hun solgte, ren i klea og nydusja. Fortalte meg at hin hadde egen leilighet og hadde det greit på den måten. Meste av penger gikk jo til å ruse seg, så det var ikke hver dag hun hadde til mat. Det jeg husker best foruten den hyggelige jenta var blikkene og hviskinga fra andre gjester. For dem hadde jo sett henne stå på hjørnet rett over og solgte bladet. Ble irritert og sa så folk hørte rundt når vi gikk… Det er IKKE farlig å være medmenneske og venn.

    1. Det er det jeg ikke skjønner! Hvorfor folk oppfører seg slik når de ser at et menneske hjelper og basicly er snill tvers igjennom. jeg har gjort det samme selv som du forteller og de stive blikkene var lange gitt. At man ikke gidder å gjøre noe selv er greit det, men at man skal bli dømt for å gjøre noe, er jo galskap!

  6. Utrolig rørende…. jeg er vel kanskje naiv… jeg har vel tenkt at nav eller sosialkontoret gir folk med barn eller dem som sulter og genuint prøver få endene til å møtes, penger så de klarer seg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s