Så forbanna ensom

Ja, hvem hadde trodd det?
Skrulla fra Milde med det grønne håret og den lille blide tassen.
Hun som aldri sier nei til noen, som svinger verden rundt om nødvendig om som alltid er småhyper og energisk.

Før du nå stiller spørsmål. Jeg valgt dette selv. Jeg valgte selv å bli alene med Sebastian, jeg valgte selv å holde på leiligheten. Du vet, flink pike syndromet står sterkt her.

Jeg er sterk, jeg er flink og meg og bassen klarer oss veldig fint, men jeg var aldri klar over, ei heller forberedt på hvor vanvittig ensom en slik tilværelse kan være. En ting er at når jeg da skjønner at jeg er tom for dopapir etter kl 19.00 er så jeg rimelig stuck. En annen ting er når jeg skjønner at jeg tar ut all energi på jobb og her hjemme som gjør at jeg verken vil eller orker ha besøk. Ikke kommer det så mangen heller. Du vet, ikke kan jeg gå ut å drikke øl uten at det krever en håndfull med planlegging og jeg sovner etter et halvt glass vin. Får jeg besøk etter kl 20 kan du risikere at jeg sovner mellom klesvasken og nyheten på Tv mens du snakker.

Og spesielt nå. Nå som jeg virkelig ER alene. Alene skal jeg plukke meg opp etter det som har vært 2 vanvittig tøffe år. 2 år hvor jeg ble trampet ned under bakkenivå med løgn og bedrag. Jeg aner ikke lenger hvem jeg er, hva jeg vil og hvor jeg skal.
Jeg har mistet kontrollen på det meste for lenge siden og jeg kjenner at jeg så inderlig gjerne har lyst å ha mennesker rundt meg. Men jeg orker ikke. Jeg manner meg opp til hvert eneste besøk, jeg sier ja til en hel masse som jeg som regel avlyser med en eller annen tåpelig unnskyldning.

Jeg har skjøvet alt og alle fra meg i såpass lang tid nå at jeg ikke lenger vet hvordan jeg skal strekke ut hånden. Følelsen av å være alene om absolutt alt er stor.

 

En ting er besøk på kvelden eller det å kunne være sosial utenfor mammarollen men det er den foreldrerollen som er tyngst. Alle de små og store tingene, både de negative og de positive. Mutters alene. Som når jeg NESTEN litt stolt finner ut av poden har klatret opp og forsynt seg av snopet i skapet, eller når han teller til 20 for første gang alene syngende i dusjen. Eller det faktum at han har blitt mobbet rimelig intensivt i barnehagen.
Det å sitte alene etter å ha vugget en  sår gutt i seng, og kjenne på frustrasjon, sinne og fortvilese. Det å ikke ha muligheten til å få knekke litt sammen og få spørre om råd. Konferere med en som kjenner ham like godt som meg. Det å ta alle fighter alene.

 

Misforstå meg rett. Meg og Sebastian er et frekkin drømmelag. Vi leker lego til vi krangler og vi spiser chips i sengen på lørdagen fordi vi kan og ler hvertelig sammen hver eneste dag. Jeg forguder alle de små og få timene jeg har med ham gjennom en uke fyllt av jobb og barnehage. Det er når kl er 20 og han endelig er ferdig å synge Let it Go sengen og sovner at jeg kjenner det kommer snikende. Å sitte nok en fredag alene etter en uke med mye store og tøffe avgjørelser og kjenne på at jeg fremdeles i egen stue møkk alene også må være sterk. For hvem sitter alene som voksent ansvarlig menneske i en alder av nesten 30 og gråter seg i søvn?

2015-12-12 14.21.20-1 (1)

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s