Forelder? TENK deg om!

Jeg har sett mange innlegg der ute som dette men det er en tilbakevendende problematikk. Og jeg skriver det kanskje fordi jeg atter en gang sitter med et lite barn i armene som gråter seg i søvn.

Vesle bassen er nettopp fylt 4 år. Han er oppmerksom, empatisk, særdeles smart og morsom. Han er også utrygg, nervøs og opprørt. Og ikke kun fordi sykkelen ikke kan styres der han vil, eller fordi han bare får snop en gang i uken. Som andre barn.
Han gråter seg i søvn i min seng. Fordi han ble mobbet i barnehagen.

Ja, jeg vet hva du tenker, og JA, det er fullt mulig. Bassen var 3 år første gangen han kom hjem og lurte på om han var stygg. Dette kom ikke fra film eller fra voksne, men fra et barn på hans alder. Et barn som det viste seg i etterkant hadde kalt ham både stygg, ekkel, og dum. Over lengre tid. Et barn som mente det var helt OK og som løste konflikter ved å gå til angrep på andre verbalt. Et barn som tok det ut på det største barnet på avdelingen. Og som også er det såreste.

I en alder  av 4 år kommer bassen hjem fra barnehagen og gråter på sengekanten min. Jeg får ikke ta på ham. Jeg får ikke holde ham eller snakke med ham. Jeg sitter ved siden av i sengen og hører og ser på gutt som holder hendene i hodet og spør fint om ikke vi kan være hjemme i morgen. Sånn kan vi sitte i timesvis.

Her har dette løst seg noenlunde. Det er ikke lenger slag eller spark eller navnekalling. Men utryggheten er der fremdeles. jeg sitter igjen alene med en sønn på 4 år. En herlig, blid og fantete gutt på 4 år. Som igjen har et selvbilde på lik linje med et selvebilde som en deprimert tenåring. Han slår seg selv når verden raser sammen. Og verden raser sammen ganske ofte. For store ting, og små ting.

Vi er på vei. Vi er på veldig god vei. Vi er i kontakt med et fantastisk apparat så vi fikser det. Bassen skal bli bassen igjen og vi skal gå på 1 skoledag med den støreste selvtilliten i verden.

Selv etter et år sitter jeg igjen med åpen munn. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg her uten at jeg tråkker noen på tærne. For det er såre enkelt. Barn er lynende intelligent og observante. De plukker oppe mye. Barn gjør aldri som man sier, men som man gjør heter det. Enten det er negativt eller positivt.

Og det er vi som foreldre til disse små menneskene som skal forme dem. På godt og vondt. Det er vi som former tankegang, menneskyn og måten de kommuniserer på. Det er vi som har et ansvar her. Det er vi som må droppe klagingen om kjipe kollegaer eller sjefer til ungene er lagt. Det er vi som må stoppe å snakke ned andre når vi sitter med unger og venner på kafe. Det er vi som må tenke før vi snakker.

Vi er eksperter på å være smålig. Vi er eksperter med å finne feil ved andre og oss selv og er vi irritert kan det fort bli et stort poeng. Vi er eksperter på å være negativ, klage eller baksnakke. Alle har gjort det, alle gjør det på et eller annet tidspunkt.

Jeg skal ikke preke om barneoppdragelse, jeg er for god til å la være men kjære barnehageforeldre. Kjære foreldre med barn i skolen. Tenk deg to ganger  omfør du kommenterer hun med rart hår som sitter på bussen. Tenk deg to ganger om før du baksnakker kollegaer ved middagsbordet. Tenk deg om før du kaller andre voksne for dum eller stygg, om det programlederen på tv, eller genelt.

Dette er ikke noe barn kommer opp med selv og vi har et ansvar. Vi har et ansvar ovenfor vårt eget barn og de barna våre omgås med. Vi har et kollektivt ansvar for en trygg barnehage eller skoledag.

Uansett hvordan vi vrir og vender på det er vi barnas superhelter. Vi åpner syltetøyglass og kan løfte HELE kassen med lego. Vi vet hvor alt befinner seg og vi har svar på de merkeligste spørsmål fra undrende barnehoder.

Vær den helten!

Sinte feige menn

Ingenting er som å begynne et blogginnlegg med viten om at det ender med at såkalte nasjonalister hamrer over tastaturet i etterkant. For vi skal nemlig dit hvor debatten alltid går en uke før 17 mail. Flagg eller ikke flagg.

Det er fantastisk at debatten styres av redde menn lenger uten enn Høyre. Det er fantastisk at dette i det hele tatt er et tema de er villig til å diskutere. Dette er samme menneskene som brøler om at vi mister det såkalte fedrelandet og at ingen er flinke til å interegere seg, og at samlige snyter på skatten.

Feige, redde hvite menn som aldri er villig til å se den andre siden. Sinte norske menn som sitter redde i sofaen foran Pcen som aldri har løftet en finger for dem som trenger det mest. Menn som enda ikke har skjønt hva det vil si å være nordmann og som har glemt for lenge siden hvorfor vi egentlig feirer 17 mai.

Norges nasjonaldag. Dagen feires fordi Norge fikk sin egen grunnlov 17. mai 1814.

Norges grunnlov ble enstemmig vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll 16. mai 1814. Dagen etter, den 17. mai ble grunnloven datert og undertegnet av presidentskapet. Samme dag ble prins Christian Frederik valgt til norsk konge.

17. mai er en offentlig høytidsdag, og en offisiell flaggdag. Nasjonaldagen markeres mer i Norge enn det som er vanlig i mange andre land, blant annet med barnetog. Mange sanger, som Ja, vi elsker og Fedrelandssalmen er spesielt knyttet til 17. mai.

Under annen verdenskrig var det forbudt å gå i 17. mai-tog og å bruke fargene i det norske flagget på klærne. Ved frigjøringen 8. mai 1945 ble flagget derfor et ekstra sterkt symbol på Norges frihet.

Og det er den siste her som er så himla viktig. Under okkupasjon av tyskerne fikk vi ikke lov å feire oss. For det er ikke kun gull og grønne skoger vi feirer her. Vi feirer verdien av å være nordmenn. Og det er dette som har gått så vesentlig galt i denne debatten og rundt dette temaet.

Vi fremstiller oss selv som redde, sinte nordmenn. Vi fremstiller oss selv som hatefulle, skeptiske og feige. Vi har glemt hva det vil si å være norsk. For det er ikke kun å være i stand til å banke seg på brystet å si at man er nordmann når man flagger 3 ganger i året. Det å være norsk er mer enn å spise pinnekjøtt på julaften eller å dra på afterski i påskeferien. Det er mer enn å ta ut ungene fra skolen for å reise på sjeletur til Thailand.

 

Å være norsk betyr så inderlig mye mer.

Vi er inkluderende.
Vi er åpen.
Vi hilser på naboen hjemme vel som på fjellet.
Vi stiller opp til dugnad og vi hjelper dem som trenger det.
Vi åpner hjemmene våre og donerer penger til landet og verdens fattigste.

Er vi kun Plan faddere så lenge de ikke kommer hit?
Sender vi SMS som koster 200 en gang i året på TV aksjonen for å lette vår egen samvittighet?

Å være norsk vil også si at man kan klare å annerkjenne de rundt oss. Å være norsk vil også si at vi er i stand til å dele vår kjære nasjonaldag, også med de som også har et annet flagg.

Å være norsk vil si at man skjønner hva dette dreier seg om. At ved å gå i tog med både det norske flagg og et flagg som representerer landet man ble født og flyktet fra, på 17 mai viser til hvor langt vi egentlig er kommet. Mennesker som ønsker å vise at de kommer fra andre kulturer og tradisjoner og respekterer våre. Mennesker som annerkjenner nordmenn og vår måte å leve på.

Vi hyler og skriker over at de som kommer hit i håp for noe bedre ikke evner å tilpasse seg. At de ikke anerkjenner norsk kultur, språk eller tradisjoner.

Å vise og veive med sine nasjonale flagg sammen med det norske er nettopp det de gjør.
De ser og annerkjenner oss nordmenn. Og nå er det på tide vi gjør det samme.

 

Så forbanna ensom

Ja, hvem hadde trodd det?
Skrulla fra Milde med det grønne håret og den lille blide tassen.
Hun som aldri sier nei til noen, som svinger verden rundt om nødvendig om som alltid er småhyper og energisk.

Før du nå stiller spørsmål. Jeg valgt dette selv. Jeg valgte selv å bli alene med Sebastian, jeg valgte selv å holde på leiligheten. Du vet, flink pike syndromet står sterkt her.

Jeg er sterk, jeg er flink og meg og bassen klarer oss veldig fint, men jeg var aldri klar over, ei heller forberedt på hvor vanvittig ensom en slik tilværelse kan være. En ting er at når jeg da skjønner at jeg er tom for dopapir etter kl 19.00 er så jeg rimelig stuck. En annen ting er når jeg skjønner at jeg tar ut all energi på jobb og her hjemme som gjør at jeg verken vil eller orker ha besøk. Ikke kommer det så mangen heller. Du vet, ikke kan jeg gå ut å drikke øl uten at det krever en håndfull med planlegging og jeg sovner etter et halvt glass vin. Får jeg besøk etter kl 20 kan du risikere at jeg sovner mellom klesvasken og nyheten på Tv mens du snakker.

Og spesielt nå. Nå som jeg virkelig ER alene. Alene skal jeg plukke meg opp etter det som har vært 2 vanvittig tøffe år. 2 år hvor jeg ble trampet ned under bakkenivå med løgn og bedrag. Jeg aner ikke lenger hvem jeg er, hva jeg vil og hvor jeg skal.
Jeg har mistet kontrollen på det meste for lenge siden og jeg kjenner at jeg så inderlig gjerne har lyst å ha mennesker rundt meg. Men jeg orker ikke. Jeg manner meg opp til hvert eneste besøk, jeg sier ja til en hel masse som jeg som regel avlyser med en eller annen tåpelig unnskyldning.

Jeg har skjøvet alt og alle fra meg i såpass lang tid nå at jeg ikke lenger vet hvordan jeg skal strekke ut hånden. Følelsen av å være alene om absolutt alt er stor.

 

En ting er besøk på kvelden eller det å kunne være sosial utenfor mammarollen men det er den foreldrerollen som er tyngst. Alle de små og store tingene, både de negative og de positive. Mutters alene. Som når jeg NESTEN litt stolt finner ut av poden har klatret opp og forsynt seg av snopet i skapet, eller når han teller til 20 for første gang alene syngende i dusjen. Eller det faktum at han har blitt mobbet rimelig intensivt i barnehagen.
Det å sitte alene etter å ha vugget en  sår gutt i seng, og kjenne på frustrasjon, sinne og fortvilese. Det å ikke ha muligheten til å få knekke litt sammen og få spørre om råd. Konferere med en som kjenner ham like godt som meg. Det å ta alle fighter alene.

 

Misforstå meg rett. Meg og Sebastian er et frekkin drømmelag. Vi leker lego til vi krangler og vi spiser chips i sengen på lørdagen fordi vi kan og ler hvertelig sammen hver eneste dag. Jeg forguder alle de små og få timene jeg har med ham gjennom en uke fyllt av jobb og barnehage. Det er når kl er 20 og han endelig er ferdig å synge Let it Go sengen og sovner at jeg kjenner det kommer snikende. Å sitte nok en fredag alene etter en uke med mye store og tøffe avgjørelser og kjenne på at jeg fremdeles i egen stue møkk alene også må være sterk. For hvem sitter alene som voksent ansvarlig menneske i en alder av nesten 30 og gråter seg i søvn?

2015-12-12 14.21.20-1 (1)

 

Størst av alt er kjærligheten

Mandagens kirkemøte er kanskje det eneste kirkemøtet jeg har vært opptatt av eller oppgjort meg en mening om. Endelig skal homofile få lov til  å gifte seg. I kirken.
Endelig har kirken innsett at man ikke kan ha et menneskesyn basert på noe som var nedskrevet 2000 år siden. Endelig er ikke lenger verden svart hvit.

Så har du da et menneske. Dag Øivind Østereng går da ut i media og informerer hele landet at nei fanden heller. VG siterer ham på at dette er noe han har kjempet mot i alle år. Han går så langt at han sier at han kunne ønske seg at en kan ta seg av den  liberale delen og en annen holde seg til den mer konservative delen.

En ting er hva du mener personlig, en annen ting er hva man uttaler seg om offentlig. Grensen er kanskje ikke så hard, ei heller kan være når man er prest. Det jeg undrer meg er om Dag Øyvind har tenkt seg om. For all del. Man skal få mene så mye man vil om så mangt og velger du å tro at katter er satans verk så go ahead men det er denne kunsten med å vite hva man skal uttale seg om offentlig.

For hvilke signaler sender man ut til denne enorme folkemengden som så sårt ønsker seg et giftemål i kirken når man ikke bare hyler ut at man vil slutte som prest men også uttaler på vegne av et uttallige andre ansatte i den norske kirken at «Jeg vet om flere som vurderer å gjøre det samme akkurat nå, men mange i nettverket har også sagt de vil stå i jobb til etter kirkemøtet i januar og kjempe kampen helt fram til ordlyden i den nye liturgien er bestemt».

Så kommer Dag Øyvind med følgende sitat:  Den nye liturgien representerer ikke kirkens tro slik den kommer til uttrykk i skriften og den kirkelige tradisjonen.

Hvilket uttrykk?
Er det slik at vi i 2016 fremdeles følger Bibelen til punkt og prikke? For da har Dag Øyvind et alvorlig problem:
Gamle testamentet: 2 Mosebok Kapittel 21:
Når du kjøper en hebraisk slave, skal han arbeide i seks år. Men i det sjuende året skal han få sin frihet uten å betale for det.

Salomos ordspråk 31,6.:
Gi heller en rusdrikk til den som holder på å gå til grunne, og vin til den som har sorg i sinn. La ham drikke så han glemmer sin armod og ikke minnes sin møye mer.

Femte mosebok: 22:20-21:
Men dersom beskyldningen er sann, hvis det ikke finnes tegn på at jenta var jomfru, da skal de føre henne ut foran døren til farens hus, og mennene i byen skal steine henne i hjel.

 

Dag Øyvind har 4 barn. 4 barn. 4 forskjellige individer som skal få utvikle seg og sin personlighet. Hva slags signal sender man til sine egne barn når man går i mot dette?
Hvilket perspektiv har man på livet og verden når man så inderlig godt ikke kan vise til noe spesifikt i skriftene som tilsier at homofili er en styggedom? Skal man sette tro over mennesket?

Jeg har lest Bibelen. Mer enn en gang. Og jeg har fremdeles ikke sett noe som tilsier at man verken spesifikt fordømmer homofili eller at det går i mot Gud.
Man kan ikke holde fast i skrifter som sitter fast i tiden, hvor man fremdeles trodde jorden var flat. Hva med landet du lever i Østereng? Norge er i dag et demokrati, utviklet i et land hvor det er viden kjent at filosofene hadde både mannlige og kvinnelige partnere.
Du melder du nå ut av Den Norske Kirke, skal du da og melde deg ut av ditt eget land?

Det er synd. Det er så ufattelig synd at vi fremdeles i dag i tolerante flotte Norge har redde og trangsynte Norge. Meld deg ut Østereng. Og som du sier selv, finn deg annet trossamfunn. Da var kanskje ikke den Norske Kirke så viktig likevel?
Og jeg håper så inderlig at du en dag oppdager at vi som enten svinger den ene eller den andre veien eller begge er like flotte fantastiske mennesker vi også.

Dog er det så inderlig flott at kirken nå endelig klarer å holde fast i det som kanskje er det største budskapet i Bibelen:

1.Kor,13: 1-13
Så står vi igjen med disse tre: Tro, Håp og Kjærlighet,men størst av dem er kjærligheten.

 

De fordømte puppene

I dag skal jeg skrive om noe som ikke bryr meg så mye  men som tydeligvis bryr en del andre.
TITSA. (mor og far, beklager)

Du vet.  De jura som henger foran der, som skremmer dritten av Instagram og får menn til å bli svak under knæra. De titsa.

De skremmer deg og bekymrer deg i tenåra, de er ok i tjueåra. Du får et elsk hat forhold til dem når du ammer og du hater de hvertfall etter du ER ferdig å amme.
Alle har et forhold til pupp. Uansett form eller størrelse. Jeg er bare dritt lei av at man skal ha et forhold til mine.

Ja, det er gått så langt at jeg nå sitter og klasker ned et innlegg om mine egne pupper. Jeg vet ikke om det er bekymringsverdig eller kreativt.

Grunnen…? Å ja grunnen. Vel. Jeg fikk nylig følgende utsagn klasket i trynet: «Det må være så trist å være alene-mamma, da får du ikke råd til å fikse på puppene dine».

Første reaksjonen var om det hadde skjedd noe med de som jeg ikke hadde fått med meg.
Faen, har de smelta? Har de falt av? Er de blitt gule?..hva har skjedd?!
Andre reaksjon var forundring. Forundring over at noen har sett på dem, tenkt på dem og foretatt en vurdering og da kommet frem til at de må fikses på.

Jeg er fullstendig klar over at dette helt sikkert ikke var vondt ment. Jeg er også klar over at jeg ikke skal ta meg nær av det. Bare ett problem med det der.
Jeg har instagram. Jeg har facebook. Jeg tror fanden meg jeg har en twitterkonto. Jeg har internett. Jeg får dyttet «STORE PUPPER ER DIGG» i trynet.
Og selv om jeg kan se ut som jeg har guts som stammer fra en sovjetisk kulekaster har jeg mine grenser jeg også. Jeg vil jo også være…digg?

Jeg er jo ikke dum. Pluss at jeg har et digert speil i gangen så det gjør det jo nærmest UMULIG å ikke få med seg at: jøsses damen, jeg har små tits gitt.
Jeg var en av de som 16 åring stod foran speilet hjemme og hviskebrølte VOKS til dem.
En av dem som fant ut hvor mange sokker man får plass til i en BH. En av dem som så på Baywatch og var dritmisunnelig på Pamela. En av de som var overbevist om at veien til kjærleik og et lykkelig liv var..ja. store pupper. Det er helt ok å tenke sånn når man er tenåring. Alle gjør det. Det som irriterer meg er at verden fremdeles får meg til å tenke sånn i en alder av 26. Mistforstå meg rett. I have my moments. Alle vet at Marthe, hun skylder pupp. Galgenhumor for å kompansere for usikkerhet. Klassisk frøken Sortevik.

Men tilbake til kommentaren. Er det slik det er blitt? At alle vi som er alenemødre må det? For jeg kjenner SABLA mange som har gjort det. Så løper de rundt der med strekkmerker, barnevogn og dobbel D.  For det er tanken jeg har tenkt selv. «Hei, jeg har huset fullt av leker, vært søvnløs et par år og puppene mine ble til slappe teposer men jeg blåste deg opp for deg, PLEASE LOVE ME?!»
Er det det lille ekstra jeg må by på?
Litt bagasje og sabla mye pupp?

Man sier pupp er pupp. Men man sier også at det ikke er størrelsen det kommer ann på. Så vi vet alle at det er god damn bullshit.
Alle følger Kim Kardashian på Instagram og vi vet jo alle hvordan hun har det. Det må jo være de puppene. Kan ikke tenke meg at det er noe annet enn kropp, kropp, kropp.
Damer med store pupper hylles som flotte og damer med med små pupper. De bare. Står frem. De er sterke.
Jeg så i et blad hos tannlegen her om dagen hvor det var følgende overskrift: VAKKER TROSS FOR A-CUP.
TIL TROSS FOR.
Hva er jeg da? Jeg som skylder pupp?
Jeg som har gått ned til tulleBH? Null spiler. bare. blonder. Jeg som kun har et minnesmerke av det som en gang var noen SABLA flotte ammepupper?

Jeg innser jo nå at jeg er blitt en av de damene. Du vet. En av de som står frem, som er sterk og som trosser det forbaska kvalme dritet som media kaster på oss. Du er nemlig ikke perfekt før du har D cup, er størrelse 34 og har 300 000 følgere på instagram. Ja også må du trene. Helst i fargesprakende sko. Og thigts.

FAKK dette.
Jeg er hun med små pupper. Jeg er hun som noen ganger føler at hun må kompansere for de små puppene sine. Som med fargesprakede sko. Jeg er hun som klaska en forbanna tatovering på brystet så jeg kunne kjenne litt på hvordan det er for dobbel D-ene, når menn glor. Jeg er hun som faktisk sletta nesten alle sjekkeapper fordi jeg tenkte jeg ikke hadde noe å tilby. Fordi jeg ikke har pupper som kveler meg om jeg ligger i sofaen.
Jeg er også hun som gikk og kjøpte seg tulle-bher fordi jeg i en alder av 26 oppdaget at jeg måtte lære meg å bli glad i kroppen min igjen. Hun som bukket under for det latterlige presset som er på småbarnsmødre. Som tar seg i å se seg selv i speilet og tenker 5/10 ganger at de nok en gang ikke hadde vokst litt over natten.
Det er 5 ganger for mye.

 

Så yes mamma. I did it. Her går alt til pers. I en rotete gang, nydusjet, flekkete og uføna og med noe som må være en bukse fra 1999 . Jeg ser ut som en 14 år gammel gutt fra siden og jeg minner om at troll når jeg er usminka. Jeg har vitiligo og har ikke trent siden jeg kun kom halvveis opp Løvstakken på date. MEN FAKK SÅ FIN BH!

wp-1460048441676.jpg

 

Kjære Tor Bjelland!

12746094_10156523100325585_336077800_n

I dag er jeg ikke stolt av å være norsk.

I dag kjenner jeg at rettferdighetssansen min er i ferdig med å eksplodere.
Den normale reaksjonen er vel kanskje å reagere med avsky på slike statuser som dette. Å reagere med sinne og en forvirrelse fordi man som menneske med noen lunde empati i bagasjen ikke klarer å forstå hvorfor i alle dager dette skulle gi mening. Og da ikke bare for den som har skrevet statusen over, men også de som har likt og kommentert. De som har sammlignet dette med «tyskertøser» eller delt at en del politiske partier og interesseorganisasjoner er verdig denne fremstillingene.

Det eneste jeg sitter igjen med etter jeg fikk denne tilsendt på en privatmelding av en venninne og har fått tenkt og roet meg ned litt er en følelse av tomhet. Og tristhet.

Og da på kjære Tor Bjelland sine vegne. Det overrasker kanskje mange, men jeg er oppriktig lei meg på hans vegne.

For hva i alle dager er det som gjør at Tor er så sint? Hva i alle dager er det som gjør at Tor tenker at dette er greit? Å fremheve kvinner som har eller har hatt forhold til utenlandske menn. Hva er det som gjør at han mener at vi kvinner er skyld i det han kaller en masseimport av menn fra fiendtlige kulturer?
Å sitte med en slik frustrasjon, å sitte med et slikt sinne kan da fanden meg umulig være noe særlig godt? En ting er å være bekymret på menneskehetens vegne, slik mange av oss er, med den utfordringen hele verden står ovenfor nå. En ting er å være bekymret fordi en ser at verden overhodet ikke er i stand til å hjelpe hverandre, at vi er blitt så redd, at vi er blitt så selvbeskyttende at vi glemmer at vi alle sammen egentlig er på samme lag og ønsker det samme.

Derfor sitter jeg igjen som et lite spørsmålstegn. At noen drives så hardt av dette, at Tor blir så inderlig provosert at han selv legger ut noe offentlig på facebook som er en slik ekstrem kommentar at det får stille småbarnsmødre som meg selv til å reagere.

Og det er så mye her som er så inderlig feil. Og det blir vel gjerne sånn når man lar fingrene klaske over tastaturet i ren raseri.

Ikke importerer vi kvinner menn fra «fientlige kulturer»

Ikke har disse menneskene en trang til å «tømme seg» noe mer enn det norske menn og kvinner har.

Ikke kan vi sammenlignes med tysertøser.

Og jeg tviler på at Ottar, MDG eller Rød ungdom er interessert i å sette seg på en minibuss til asylmottak for å hjelpe til med «tømmingen».

Jeg kan ikke annet enn å stille spørsmål med hvorfor Tor Bjelland drives av et slik hat.
Eller kanskje det som er viktigste, hva er det som gjør at Tor hater så intenst som han gjør?
Hva er det som gjør at Tor mener det er greit å fremstille sine «mednordmenn» på denne måten? Er det et intenst hat mot de som kommer over grensen desperat på hjelp, eller er det mot oss kvinner generellt?

Dette er et eksempel. Dette er kun ett menneske med sine meninger. Skummer man gjennom facebook, kommentarfelter og debattinnlegg på ulike nettaviser ser vi at «unge lovende» Tor Bjelland ikke er alene. Det er et skremmende voksende flertall som ligger i samme ekstreme gate som Tor. Det er en ufattelig skummel bølge som skyller over landet og som for en historiestudent skaper en del skremmende  flashbacks fra 30 og 40-tallet.
Dog har vi ytringsfrihet. Vi har talefrithet. Så Tor og venner skal få lov i mine øyne og mene det de hyler høyest om. De skal få hyle høyt på facebook, for mest sannsynlig og forhåpentligvis skjer det ikke noe annet enn det.

Men jeg unders over at det er så vanvittig lidenskapelig. Med store bokstaver og store ord. Perspektivet til Tor og vennene hans er ensidig og innsnervet. Det er tydelig at man villig til å se en side og mene en ting og skummer man gjennom facebooksiden han kan man se at mennesker oppfordrer til debatt, men får en respons som heller ikke passer seg offentlig og som jeg ikke skal gjengi. Mannen er fullstendig lukket og drevet at hat.
Og som mor har jeg så inderlig lyst til å sette meg med med dem med en kopp kaffe og stille følgende spørsmål:
-Hva skjedde? Hva er det som gjør at du hater så inderlig alt som er nytt?
– Hva er det som gjør at du så inderlig lidenskapelig drives av rent og skjært hat?
-Hva er det som gjør at du ikke er i stand til debattere på et skapelig nivå?
-Hvorfor er du så forbaska sinna?

Kanskje Tor er den som skal sette seg på den minibussen. Og ikke for å hjelpe til med «tømmingen».
Kanskje det er Tor som skal finne frem det gamle briotoget sitt og oppsøke et asylmottak.
Sette seg ned med de redde, skremte unge barna og viser at HER, her i Norge, her gir vi, her hjelper vi, det er en del av den norske kulturen.
Kanskje Tor skal finne frem den gamle VHS samlingen sin og plukke ut Thomas Toget. Kanskje Tor skal vise at vi nordmenn, vi bryr oss om andre rundt oss, være med å vise at norske menn kan være med å sette en standard for barn, norske som ikke norske.

Kanskje Tor skal ta med lego. Og bygge tårn og bilbaner og slott.
Ikke bygg en mur av hat Tor. Bygg lego for faen!

 

 

 

Nettavislivet- Del 1

Som opplyst på facebook i går har jeg valgt å belage meg på å hengi alle mine avgjørelser som går på kropp og helse til nettavisen.no, klikk.no og side2.no
Hvorfor er jo et sabla godt spørsmål, men det har vel noe med at ikke bare er disse sidene fantastisk eksempler på lite gjennomtenkt journalistikk men også forferdelig
selvmotsidende. Den ene uken skal vi bruke shampoo. den andre uken skal vi vaske det med et A-3 ark kokt på termos.
Vi kvinner får klasket opp på den ene avisen og nettsider og blogger etter den andre hvordan vi skal kle oss, hvordan vi ikke skal kle oss, hvordan vi skal lukte, gå
prompe, sminke oss osv.
Så jeg tenkte jeg skulle se om det i det hele tatt er mulig å følge disse rådene.

Jeg er opptatt av å holde meg sånn noenlunde i form, gjør som jeg vil, spiser det jeg vil, går sminkeløs på jobb og har også dukket opp der i batmantights.
Så jeg er jo den beste forsøkskaninen. Nå skal jeg bli den ultimate kvinne!

Jeg begynte i går med å følgende rådene til følgende artikkel:
http://www.side2.no/skj%C3%B8nnhet/derfor-br-du-aldri-vaske-ansiktet-ditt-i-dusjen/3423191076.html

Her står det ganske tydelig at man ALDRI må finne på å vaske ansiktet med varmt vann i dusjen.
NEIVEL tenkte jeg som elsker varmen og helst ønsker å se ut som en gjennomkokt reke før jeg tuller meg inn under dynen i nytt sengetøy eller i morgenkåpen.
Så jeg dusjet jeg. I varmt vann. Med ansiktet hengende utenfor strålen. God trening for nakke og hals, men et salig HERK når man skal shampoere håret.
Jeg led meg gjennom det, med artikkelen friskt i minne. Kvisene Marthe. Tenk på den tørre huden og kvisene.
Og så var det jo da over til selve fjeset. I følge artikkelen skal det vaskes i kaldt eller lunkent vann. Så når du først står der suppe naken, så er det jo ingen som gidder
å ta det i vasken. Så jeg skrudde ned temperaturen. Og vasket fjeset. I kaldt vann. Med rumpen i vinkel og fjeset under strålen.
Det ble ikke kokt reke i går. Det ble faen meg sushi.

Marthe 1 – Side2 – 0

I dag har jeg lest meg opp på følgende:
http://gilmakeup.blogg.no/1455457428_5_leppestifter_alle_k.html

5 LEPPESTIFTER ALLE KVINNER BURDE HA HJEMME! Det hyler mot meg. Vel. jeg har 2. Den ene er rød. Den andre er. Vel. Også rød.
Så nå må jeg da tydeligvis bruke halve lønna på 3 leppestifer. Som ikke er røde. Fargevalg mottar jeg med stor takk. For jeg er ikke dama som kan gå rundt og strutte med noe annet enn..
røde lepper.

Kvelden skal tilbringes noe forvirrende.
Klikk.no har en egen helseside. Her kan du google dine egen symptomer, finne ut om du spiser for mye knekkebrød og lese deg opp på det faktum at alle vokse har midd på øyelokket.
(skal ærlig innrømme at jeg døde litt av den og gned meg ekstra hardt i øya)
Men her er det også listet opp følgende poster, 3 lekre treningsartikler. som perler på en snor: FÅ STERKERE ARMER på 15 MINUTTER! JA DU KAN FÅ SPRETTRUMPE! SKAL DU
TRENE ER DET BARE DENNE ØVELSEN DU TRENGER.
Forvirret? jeg og.
Jeg har endelig kommet meg skikkelig i gang med yoga, det er vanvittig god trening når man får teken på det, man blir balansert i kropp og sjel og dissearmene forsvinner sakte.
Vel. Ikke i dag.
I dag skal jeg bruke store deler av kvelden min på å finne ut HVILKET av disse tipsene jeg skal følge. Skal jeg trene armene med en strikk? Skal jeg trene rumpen og oppnå ønsket
effekt på en uke eller skal jeg ta. hold dere fast. Burpees i 10 minutter. Ja, det heter det. Og nei, du skal ikke rape mens du hopper. Selv om det ser slik ut.

Foreløpig har jeg enda ikke kommet frem til om jeg skal drite i alt og bare spise sjokolade eller om jeg skal rapestrikkehoppe.
Forsettelse følger.

Vær en flue på veggen min!

Etter en del heldige og uheldige hendelser brettet ut på facebook som i utgangpunktet går på å henge ut meg selv og det tilsynelatende latterlige som skjer innen husets fire vegger fikk jeg følgende sitat fra en god kollega: «jeg skulle gjerne vært tordivel i vindkarmen din».

 

Så nå tenkte jeg å gi dere et innblikk i hvordan en HELT allminnelig kjip tirsdag forarter seg for poden, pels-pølsa og undertegnede.

Det begynner 04.45.
Poden giver meg i øyelokket og hviskebrøler (hans ord) inn i øret mitt at nå har han sovet lenge, det er på høy tid å stå opp og om ikke jeg kunne sette på barnetv. Sånn nå. Egentlig helst i går.

Jeg forhandler desperat frem til 04.58, hvilket ender med at jeg gir opp, tar på meg morgenkåpen, garantert på vrangen eller feil vei og geleider meg selv og poden med et øge åpent ut i stuen. Øya er så trøtt at jeg verken ser sofa, pode eller fjernkontroll og ser ut som en 90 år gammel dame der jeg står og myser på fjernkontrollen 5 cm fra den med ansiktet for å se om jeg ikke kan finne på-knappen i dag også.

Kaffe lages. MYE kaffe. Kvadruppel espresso. «puffet ris» til poden. Pels-pølsa sover.

I 15 minutter står jeg og vurderer klesskapet mitt (les tørkestativet) og vurderer hva som er akseptabelt å gå med på jobb etter jeg nok en gang skuffet har kommet frem til at pysj ikke er OK. slukøret drar jeg på meg både bukse og alt det andre som hører med, dobbelsjekker at jeg faktisk har husket bh (den har blitt glemt) og lapper til hvert kinn.
Ok. VÅKEN.

06.40 er vi nesten klar. Poden ligger med en støvel på, en sokk og med puffet ris i håret på sofaen. Jeg lager skiver på forespørsel, i dag er det kaviar OG brunost. sammen. Og vi hiver oppi noen tomater i håp om jeg kan lure barnehagetantene med de, i håp om at de går på at her i hjemmet, her er alt under kontroll. «Se på matboksen hans, er den ikke velbalansert?»

06.45 er vi nesten på vei ut døren før poden kommer på at vi ikke har sagt hadet til Pels-pølsa som forholdsvis sover enda. Løper inn, finner en stol, klatrer opp og hviskebrøler av full hals: HA DET FRITJOF, PASS PÅ BARNETV FOR MEG.

Pels-pølsa skvetter så det koster i sagmuggen og ligger tilbake lettere traumatisert når vi springer ut døren for å rekke buss.

———————————————————————-

Så er det ettermiddagen. Den evinnelige kampen mot tidskrampa, klemma og what not.
16.15 kommer mor vesende inn i barnehagen, vesken på halv åtte og blått hår til alle kanter. Poden er overbevist om at det er bedre at han bor i barnehagen. Det hele ender med at jeg må lokke på ham som en ku med noen skroper fra matboksen for å få ham med meg ut i gangen hvor jeg bokstavlig talt danser på ham sko og jakke.

Vi er kommet halvveis før han innser at han er blitt lurt. (u)heldigvis har han arvet mors gode egenskaper og prater på innpust og utpust om alt som har skjedd, alt han skal gjøre og alle iskakene vi skal lage og at om han ikke får tre pølser når han kommer hjem, da kommer ikke julenissen og jeg må gå på rommet mitt.

16.52 er vi kommet oss inn døren, hvor poden blir akutt sliten og igjen blir overbesvist om at det bare er lettest om han kan bo i gangen. «Fint om du kommer med middagen her mamma, jeg blir så sliten av å kle av meg».

Igjen danses sko av, jakken trylles vekk med magi og luen tulles ned i en skuff. Enkelt ikke sant? Jeg skal legge meg helt flat og ærlig innrømme at jeg har prompa for å få ham i humør og for å få ham opp slik at jeg kan ta av ham jakken. Yes. Im that desperate.

17.30 er middag klar etter det som virker som en spurt på kjøkkenet. Noe matlaging, og noe «NEI DU KAN IKKE HVISKEBRØLE PÅ FRIDTJOF, han sover!

En ting er sikkert. TAKK GUD for at poden er glad i grønnsaker. Middagen går vegg i mellom. Noe i munnen, noe på gulvet og resten en boks til dagen etterpå.

Jeg vasker opp mens poden dekker av og forteller meg at jeg er verdens beste bæsj.

Jeg lager meg kaffe, da tannpirkere på øyene ikke er så hinsides behagelig, og poden sjekker igjen om ikke Pels-Pølsa er våken. Henholdvis med å hviskebrøle, eller å fortelle ham historier om at «når mamma var liten var hun og et hamster og hun var våken hele tiden, og det må du og være Fridtjof» eller «vil du være med på tur, jeg har bånd til deg?»

Det er ikke mye tid i en ettermiddag når man er i full jobb og med barnehage, så alt skal presses inn i de to timene vi har før vi begge besvimer.

Jeg foreslår huskespill hvor jeg igjen blir knust av en på snart 4 år. Nå er ikke jeg en av de mødrene som er snill med bølla og lar ham vinne. Han oppriktig vinner. hver gang. Jeg oppriktig taper. hver gang. Gutten har elefanthukommelse og jeg vurderer å jukse neste gang.

Midt oppi alt dette ringer Røde Kors på døren og lurer på om jeg vil støtte Norske Barn prosjektet og det er like før jeg takker ja til litt penger før jeg kommer til hektene igjen og kan opplyse om at det gjør jeg allerede. Gjennom donasjon og mellom nå å løpe fra stuen til soverommet med å være en spøkelses-bæsj. Han lo ikke.

Barnetv-tid! 15 minutter med gammaldags kvalitetestid. Men vi lærer aldri. Vi kneker oss sammen i sofaen, poden konstaterer igjen at jeg er verdens beste bæsj og vi sovner i en ball foran Tv-en før det i det hele tatt har begynt.

 

Og sånn går no dagan

Kroppshysteri – forbaska hyklere!

Det er mulig noen skyter meg nå men det gir jeg fanden balle i.

Nok er faen meg NOK!

Når våren og sommeren nærmer seg skjer det som nesten er blitt tradisjon. Tabloid avisene fylles med vanvittige 10 steg lister til den beste sommerkroppen, slankematen og bikinimoten, den ene bikinien mindre enn den andre, og ikke minst,. en hver blogg dukker opp med småpersonlige innlegg om at «jeg er glad i kroppen min jeg. tenk!»

Nå er det ikke disse blogginnleggene jeg hugger etter, jeg synes de er fantastiske, selv om de i utgangspunktet ikke skulle være nødvendig, vi burde være fornøyde samma faen hva folk måtte mene.

Nå i forrige uke hadde vi også dette med Nikita frisørsalong og havfruen som skapte «skandale» da det også ble sett på som kroppspress.

Er det ingen som stopper opp her? Er det kun jeg som reagerer på at all skyld legges på media, rosabloggere og kles og mote indiustrien?

Vi har da for fanden et ansvar selv!
Et strålende eksempel er da Tone Dameli Aaberge lagde ny musikk video og en programleder på P3 ble bekrymra for jentungen sin og hvordan hun skulle reagere. Min første tanke var følgende: Det er da pokkeren meg ikke Tone Aaberge sitt ansvar!

Her sitter vi og hyler om at kroppspresset må vekk, fra både oss selv og fra ungene våre, mens ingen husker på at vi skaper det selv.

For i utgangspunktet er vi minst like skadefro og fordomsfulle som da vi baksnakka de vi ikke likte på barne og ungdomsskolen.
Det hjelper ikke om jenta i bikini bare vil bade, prøver så godt hun kan å være fornøyd med kroppen selv om den ikke svarer til størrelse 34 i bikini, innoverpupper og «jeg er sulten» – midje når vi rundt fremdeles er fordomsfulle, med lange skulende blikk eller en kjapp småvittig kommentar til sidenmannen. For innrøm det. Vi har gjort det alle sammen en gang og da også undertegnede. Dunket i de vi er med i siden og nikket hodet mot noen vi hånlig mener er annerledes. Om det er buksen som er en størrelse for liten, eller at skjørtet ikke er riktig, eller fjorårets modell. Med oss jenter kan det være så mye på et fremmed menneske øynene faller på som er riv ruskende galt.
Det verste her er, er at vedkommende en da sikter til mest sannsynlig har sett seg i speilet, som vi alle gjør, og tenkt » i dag, jenta mi, i dag var du fin» og med hevet hode, solbriller og god musikk på høret vandret ut døren.
Og kom pokkeren ikke her og si at lange blikk, småfnis mellom venninner eller peking ikke merkes. Det har vi alle opplevd en eller annen gang. Og første tanke er kanskje: «jøss, har jeg noe i fjeset, mellom tennene?».
Uansett er det forferdelig ubehagelig. Spesielt for vedkommende dersom man allerede er usikker på sin egen kropp.

For uansett fasong vi har, uansett BH-størrelse, vekt, høyde, farge på håret, etc, så er vi alle usikker på oss selv, vi har alle noe med oss selv vi skulle ønske vi kunne forandre. Eller skulle ønske at ingen la merke til.

Tanken her er: Vi har alle gjort det, vi har alle fnist, vi har alle glodd, dog vi er like usikre selv om en småkald chiuaua.
Hva gjør det med oss den dagen vi våkner opp ekstra usikre, med dårlig hårdlag, ingen rene klær i skapet og likevel må ut av døren og frem i offentligheten? Jo, vi blir ekstra sårbare. For nå har rollene byttet. Nå er det plutselig vi som skal gjennom byn på ærend alene, eller på handlesenteret, når vi egentlig vil sitte hjemme og raide nexflix for serier og gjemme oss for verden. Vi ser bilkkene, vi ser det vi tror eller vet er kommenaterer. Enten de er reelle eller ei, så føles det på sjelen.

Det verste er at dette er så himla enkelt å rette på, og det er igrunn noe man lærer fra starten av. Har man ikke noe positivt å si, well, then dont.
Eller for all del, snu det. Drit i at du synes dama ser helt håpløs ut på håret. Gi henne et kompliment for kjolen da vel!
Dere vet det like godt som meg jenter, det er ingenting som gjør dagen mer oppløftende enn et kompliment på en dårlig dag.

Jeg er piss lei hykleriet. Vi prøver så godt vi kan å stå opp mot medias press om hvordan vi skal være, hva vi skal spise, hvordan vi skal kle oss, hvordan vi skal trene og hvordan vi skal se ut, men vi står da fanden meg ikke sammen om hverandre.  Skal noe klare å forandre seg, så er vi nødt til å gjøre det sammen.

Så neste gang noen nevner noe som går på krop og utseende, enten det gjelder hun som sitter 3 bord bortenfor eller om det gjelder en venninne, slå ned på det, fokuser på det positive.

Og la nå pokkeren meg havfrue være havfrue, ta ansvar for egen oppdragelse, lær barna dine at det viktigste er hvordan en ser seg selv, at selvtilliten kommer innenfra, og at man ikke skal dømmen mennesker på utseende. Det er så såre enkelt!
Så til neste år, når småtulla står med deg på badet i det du skal prøve bikinien du har røska frem fra skapet og du erkjenner at du heller ikke i år har rukket å trene, magen henger og brystene har seget ett hakk i løpet av året og du blir nærmest snøblind av egne bein. bit det i deg, slå ut med armene og smil og si: SÅNN, NÅ var mamma fin!!

Barn gjør som vi gjør, ikke som vi sier.

So do IT!
Hvis ikke er vi hyklere hele gjengen.

Gammelt verk funnet i en bok; Regnbuen

REGNBUE
En novelle av Marthe Sortevik
Hun lå fortsatt i mørket. Hun hadde mistet fullstendig taket på tiden, men skjønte at det måtte går mot dag, da lyset sivet inn gjennom de slitte, møllspiste gardinene. Der lå hun. Så og si livløs. Hun gjorde minst mulig bevegelser, slik at han ikke hørte at hun var våken. Den mørbankede kroppen hennes gjorde heller ikke noe annet mulig. For alt hun visste kunne han være på jobb, men frykten i henne gjorde at hun ikke tok noen sjanser. Slik hadde hun ligget, i det som føltes som Torneroses 100 år. Men her ventet ingen prins. Tvert imot.

Magen skrek på mat, men hun var så utmattet og tom for energi at hun ikke orket å røre seg en millimeter. Hun kjente følelsen av redsel bygge seg opp. De store brune øynene flakket rundt i det halvmørke rommet. Fra der hun lå krøket sammen i fosterstilling kunne hun skimte at døren stod på gløtt. Hun så plakatene på veggene, skrivebordet, overfylt av bøker og CD-er. Fortsatt lå hun som fryst fast i sengen. Klumpen i halsen vokste. Hun lukket øynene, i et forsøk på å rømme, men bildene fra gårsdagens helvete dukket opp med en gang, som skrekkscener på film. Den stille hulkingen gikk over i desperate hyl. Hun rettet seg ut i sengen og skrev av smerte. Skadene i ribbeina enset hun ikke lenger, men smertene i underlivet var uutholdelige. Hun var sår og øm, og av erfaring visste hun at lakenet nok en gang var blodig. En hver bevegelse gjorde at hun krympet seg, i ren tortur. 

Det eneste som var i stand til å fungere var hodet, som kun bestod av én tanke. Bli ren. Dusjen var det eneste stedet hun ikke brøt fullstendig sammen. Der kunne hun stå i timevis og la venne renne nedover kroppen. Rense henne for all den ondskapen som nå hold på å kvele henne. Nok en gang beveget hun på seg, nok en gang jog smertene gjennom kroppen. Hun holdt pusten. Lenge. Var det mulig å holde den lenge nok?

Minuttene hun lå der føltes som timer og det lave blodsukkeret hennes førte til ukontrollert skjelving. Igjen krøket hun seg sammen i sengen, mens tårene skylte vekk det siste sporet av sminke. Til slutt fikk hun samlet nok energi til å komme seg opp. Ved hjelp av overkroppen og trangen til å dusje, kom hun seg ut av sengen. Nesten. Nå satt hun der. Fortsatt skjelvende, med beina på gulvet og med et godt grep om madrassen og lakenet. Sakte reiste hun hodet og med våte, hovne øyne fikk hun øye på bildet av moren. Hun husket siste gang hun så henne. Herjet. Utmattet. Dagen hun døde, hadde hennes skjebne gått i arv. Og nå satt hun her, slik moren en gang hadde. Forslått, utslitt og 100 % bevisst i sitt eget helvete. Faren hadde gitt henne skylden. Noe han sørget for å minne henne på. Jevnlig.

Etter flere forsøk klarte hun å reise seg. Hun svimlet. Høylytt banning gikk over i bristende hikst. Hun sjanglet over det kalde soveromsgulvet og fikk akkurat grep om dørklinken før hun sank sammen og alt svartnet. En liten stund lå hun slik, et lite øyeblikk var hun der hun ønsket å være. Borte. Da hun kom til seg selv igjen merket hun at det rant blod fra pannen. Adrenalinet pumpet som besatt og redselen grep tak i henne. Nå ville han straffe henne. Igjen. Uforsiktighet. Hun orket ikke stort lenger, håpløsheten slukte henne, time for time, dag for dag. Hun ante ikke lenger hva som holdt henne oppe, hva som fikk henne til å komme seg gjennom dagene, dog tanken på frihet var drivende nok.

Blodet rant fremdeles. Hodet dunket i takt med hulkingen. Sakte med sikkert kom hun seg inn på badet. Varmen i badegulvet kom som et sjokk på de iskalde nakne føttene. Det føltes god. Som om hun brant seg. Dusjvannet stod på sitt varmeste. Det dogget på speilet. Hun kunne så vidt skimte sitt eget ansikt. Hun så seg selv. En skygge av den hun en gang var. Øynene var kun to store svarte hull. Ansiktet som et knappenålshode på halsen hennes. Hun lot hendene røre ved de mange blåmerkene på brystet. Sugemerkene på nakken gjorde den etsende kvalmen et faktum. De en gang vakre og duvende brystene hennes var ugjenkjennelige. Blå, gule.
Vannet var kokende varmt. Det brant på huden og gjorde det vanskelig for henne å bli stående. Den såre kroppen hennes lot seg rense, sakte. Slik ble hun stående, med ansiktet vent opp mot vannet, kroppen vent mot dusjforhenget. Hun lot det glovarme vannet sende henne inn der hun alltid havnet når hun stod her. Vekk fra tankene, vekk fra tilstedeværelsen. Tilbake stod kun én brennende tanke i hodet. Besettelsen av å komme seg vekk. Til et sted hun ikke lenger måtte forholde seg til den skremmende redselen og den kvelende tomheten hun nå følte. Det livet hun nå eksisterte i, opplevde hun som den verste haustanatten noensinne, og hun klamret seg fast til håpet om at det en dag skulle dukke opp et spor av lys, et spor av håp, hennes redning. 
Etter det som virket som en halv evighet, gikk det tomt for varmvann. Tilbake stod hun, rød som en hummer av det alt for varme vannet. Hun hadde helt mistet grepet om tiden, igjen, og fór sammen da hun hørte ytterdøren ble slått opp.
– Kvinne, den middag bør være klar!

Han snøvlet. Hun skalv. Fortere enn det hun i virkeligheten maktet å bevege seg, fikk hun på seg de fillene som lå på badet og kom seg ut på kjøkkenet.

– Vi har ikke mat i huset, men jeg skal komme opp med noe.

Stemmen brast, men hun prøvde så godt hun kunne og ta seg sammen. Nervøsiteten pumpet gjennom blodet hennes, hun hørte sine egne hjerteslag. Hun vaklet ut på kjøkkenet, han kom sjanglende etter. Han dumpet ned på en stol ved kjøkkenbordet. Hun kjente blikket hans i nakken og visste at han satt og vurderte henne. Hun gjorde sitt beste for ikke å knekke sammen og konsentrerte seg om å finne noe spiselig.
– Gå og hent en øl til din kjære far, Vilde.

Hun visste han hadde drukket før han kom hjem. Lukten av whisky stod som en ring rundt ham. Hun kunne ikke nekte ham mer alkohol. Det ville være et fatalt feilgrep. Hun snudde seg sakte, med ansiktet vendt vekk fra ham. Fikk han se at hun hadde skadet seg ville han hisse seg opp. Det var det siste hun trengte nå. Hun satte ølen på bordet, stirrende på sine nakne føtter. Hun snudde seg mot kjøkkenbenken for å begynne på middagen.

– Få se på deg! Tonen i stemmen hans var krass. Hun var avslørt. Helvete.
– Far, jeg må lage middag, det begynner å bli sent.
– FÅ SE PÅ DEG, sa jeg, skrek han. Nå turde hun ikke gjøre annet.

Hun snudde seg sakte mot ham. Lot det lange brune håret falle ned over den ene siden av ansiktet, for å skjule såret i pannen. Det hjalp ikke. Han hadde sett det. Han reiste seg brått opp. Mengden med alkohol gjorde at han måtte støtte seg på bordet. Øynene hans lyste raseri. Før hun rakk å reagere tok han tak i henne. Han var sterk. Hun hadde ikke krefter til å gjøre motstand. Fingrene hans boret seg inn i overarmene hennes. Han slapp taket. Hun falt sammen på gulvet, hulkende. Han stod over henne. Skjellsordene haglet. Hun fikk beskjed om å reise seg, hun reagerte ikke. Hun krøket seg sammen av smerte, da sparket kom. Før hadde hun gjort motstand. Hylt, skreket og prøvd å slå fra seg. Nå var hun likegyldig. Hun visste hva som kom, hun gjorde alltid det, når han var full. 

Han tok tak henne. Heiste henne opp. Dro henne med seg. Mot soverommet. Hun snublet og landet på magen. Hun hylte. Ribbeina gjorde nå så vondt at det var vanskelig for henne å puste. Hun kom seg på beina. Tårene rant nedover kinnene. Hun skalv. Hun ville skrike. Hun åpnet munnen, men det kom ingen lyd. Gjennom hodet raste desperasjonen, men kroppen hennes nektet å adlyde. Han trakk henne med seg videre, kastet henne ned i sengen. Morgenkåpen hun hadde tullet rundt seg, ble revet av med en sånn kraft at den revnet. Hun lukket øynene. Hun hørte lyden av et belte som ble åpnet, bukse som ble slengt på gulvet.
– Når du oppfører deg sånn, vet du at jeg må straffe deg, Vilde. Det er ingen annen utvei.

Hun kjente vekten av ham oppå seg. Hun knep øynene sammen. Hun kjente de grove hendene hans på den nakne kroppen sin. Han klemte brystene hennes, og det følte som om han bet i stykker brystvortene hennes. Han tok tak i armene hennes. La dem over hodet hennes. Holdt de fast. Hun knep beina sammen. I et siste tappert forsøk på å hindre ham. Han slapp taket på armene hennes. Tvang beina fra hverandre. Hun gispet i det hun kjente at han trengte inn i henne. Smertene var et faktum. Hun bet tennene sammen for å ikke skrike. Han trengte inn i henne. Igjen og igjen. Han pustet tungt. Han svettet. Slik fortsatte han i det som føltes en evighet. De urytmiske bevegelsene hans økte smertene. Hun kjente underlivet dunke. Vekten av han over henne, gjorde at hun så å si ble knust. Pusten hans ble tyngre og tyngre. Hyppigere. Så. Datt han over henne. Munnen hans lå ved nakken hennes og han pustet henne i øret. Hun kunne kjenne lukten av alkohol og gammel svette. Hun brakk seg. Han trakk seg ut og rullet over på siden. Hun blødde. Hun ville reise seg, men lå helt stille. Hun latet som om hun hadde sovnet. Pulsen dunket rabiat, og hun hørte sitt eget hjerte, klart som dagen. Hun enset ikke at han gikk ut, før hun hørte at dusjen ble skrudd på.

Skammen hun nå følte overveldet henne. Tårene rant nedover kinnene og hun trakk dynen over hodet. Smertene i kroppen var nå så sterke at hun var nær ved å besvime. Hun lå slik, til hun hørte at han var ferdig å dusje. Tankene raste gjennom hodet. Hun skulle ønske hun bare kunne reise seg opp og gå, men hun visste det var umulig. Han ville finne henne, drepe henne. Hun snudde seg mot vinduet. Gardinene var trukket til siden. Hun så nå ut på regnet som høljet ned og på de nakne trærne som beveget seg i den sterke vinden. Forbi vinduet fløy det en liten svart fugl. Den flakset vilt omkring, like utenfor, før den fløy videre.

Hun reiste seg brått opp. Enset ikke smertene. La ikke merke til blodet som dryppet fra underlivet. Hun gikk ut av sengen og bort til skrivebordet. Tankene hennes var som blåst bort. Som i transe begynte hun å rote i skuffene. Der, hun fant det hun lette etter. Tilbake til sengen. Hun så på lakenet. Blodig. Hun brydde seg ikke. For første gang på mange år, smilte hun. Hun satte seg på sengekanten. Så på bildet av moren. Hun var nå så oppslukt i sin egen tilværelse at hun ikke hørte at han ropte på henne. Hun så lenge på glasset. Vippet det fra side til side. Igjen så hun på moren. Hun drakk.

Ikke lenger etter, kunne en observere en mann, stående i døren. En far, stående og stirre på sin datter. Liggende livløs i den blodige sengen. Et glass, knust på gulvet, på nattbordet et tømt pilleglass. Hun var naken. Så tynn, at ribbeina stod ut av kroppen som spyd. Kroppen forslått og mishandlet. Ansiktet så vakkert og markert. Kuttet i pannen var ikke lenger vesentlig. Kinnene rød, og så man etter, et smil om munnen. Utenfor pisket regnet mot ruten. Stormen var på sitt verste. Men bak ved de snøbelagte fjellene, kunne man se solen stikke fram. Og der, der var den. Det lysglimtet hun så lenge hadde lett etter. Regnbuen.