De små gleder

Jeg hadde store planer om å skrive et heidundrandes innlegg om det faktum at min to år gamle sønn nå har lært seg, ikke spør meg hvor fra, men ordet «pupp». Foreløpig får det ligge, da jeg har fått forespørsel om å skrive om noe som kanskje er hakket mer viktigere. 

I går, som jeg av og til pleier, raste jeg fra meg på facebook. Denne gangen var det den lite hyggelige damen på butikken som fikk gjennomgå. Kort fortalt fikk jeg pepper av damen bak meg i køen fordi jeg valgte å betale en flaske burn og Fun saft for en som tilsynelatende var en sliten narkoman. jeg fikk grei beskjed om at dette var det ingen som hadde tid til og at jeg måtte lære meg og passe mine egne saker. 

Bilde

 

Jeg er et noenlunde oppegående menneske på snart 25 år og har forsont meg med at de aller fleste ville ignorert situasjonen, vært for redd til å gjøre noe, eller kanskje den som kommer oftest, at tanken på å bistå ikke kommer før man har gått fra situasjonen. Det som ryster meg langt inn til margen er at jeg får tilsnakk for at jeg gidder å hjelpe. At man ikke er villig til det selv av ulike grunner skal ikke jeg legge meg opp i, men at jeg får kritikk for at jeg tar meg råd til 10 sekunder og 60 kroner ekstra er helt vanvittig. Jeg gikk og grublet over det hele dagen, hva som gjør at et menneske kan uttale seg på den måten og Marin forklarte det rimelig bra. Det er tydelig at det er mange der ute som overhodet ikke har noe form for referansepunkter til slikt og har overhodet ingen forståelse for hvordan det er å ha det tøft. Selv om jeg mener man kommer langt med litt medmenneskelighet. Det er ikke rakettforskning å tenke lengre enn sin egen nesetipp og skjønne at mannen som teller på enkroningene og pantelappene for å få seg noe å drikke, ikke har det så greit akkurat der. 

Det som også overrasker meg litt, er ikke bare hvor mye respons statusen fikk, men personlige tilbakemeldinger til meg selv, over telefon og meldinger, hvor ordlyden var alle noenlunde den samme, at jeg var et godt og fantastisk menneske og hverdagshelt. 

Jeg er da for pokker ingen hverdagshelt! Misforstå meg rett, jeg setter pris på rosen og skryt, om en kan kalle det for det, men jeg mener oppriktig at fokuset ikke skal stå på meg, men at man heller kan bruke dette eksemplet til å gå litt i seg selv. Det er ikke jeg som skal ha oppmerksomheten. Gi den heller til damen i kassen som har to unger på armen som teller penger og hoderegner til svetten står i pannen for å få råd til to brød en lørdag kveld. 

Jeg vet at jeg ikke er den eneste som går og tenker at man burde gjøre noe mer. Likevel er det vondt og det river i samvittigeheten når Plan-reklamene går over skjermen i påsken og juleferien, man skifter kanal når sultende barn i Afrika kommer på skjermen og tenker at man får jo ikke gjort så mye med det likevel. 

Jeg skjønte i sommer, etter at jeg selv levde på 2 kroner dagen med et lite barn og hund at de store forskjellene ligger i det små. Det som krever minst av en selv, kan gjøre en ubetalelig stor forskjell. Jeg kan telle på én finger hvor mange ganger jeg har stått lørdag kveld på kiwi omringet av storhandelende familier og selv telt på kronene om jeg har råd til brød, som atter en gang var middag den dagen, og at noen har sett opp fra sin egen lommebok og handlevogn. EN gang har en mann sneket seg bort til meg og gitt meg en 100 lapp og bedt meg om å kjøpe et skikkelig brød og ønsket meg god helg. Det var en av få dager hvor jeg gikk hjem og ikke gråt meg selv i søvn fordi jeg følte meg som dårlig mor. Den kvelden la jeg meg uten klump i magen. Noen hadde sett meg. 

Så lite skal til. Så lite kreves det av deg som menneske å glede noen. Og det er gjerne nettopp disse tingene man gjerne ikke tenker over det før man har gått. Da kommer tankene og gjerne praten om at «Oij, kanskje jeg burde gjort noe», «Eller stakkars, så du det?»
Jeg har også vært der. Nå, og spesielt etter den tøffe sommeren som overhodet ikke kan sammenlignes med andres situasjon har perspektivet endret seg. Nå rekker knapt hjernen reagere før jeg enten har spurt om man trenger hjelp, eller hjulpet. For jeg har stått der selv. Og kjent på ydmykheten, hvor liten man føler seg. Jeg har selv stått og letet etter det berømte hullet i bakken og med et ønske om å forsvinne. 

Dette gjelder ikke bare i køen på butikken men i de aller fleste hverdagslige situasjoner. Vi er så vanvittig flinke til å senke hodet ned mot asfalten og rase forbi. Vi er så flink til å tenke at vi ikke vil være til bry. Vi har jo steder vi skal, ting vi skal rekke selv og man glemmer at å hjelpe den game damen med handlevognen tar max 15 sekunder. Det krever ikke mer enn et krafttak å hjelpe til med en barnevogn på bussen. At selv om man gjerne ikke har penger til å kjøpe megafon så kommer man vanvittig langt med et smil, «ha en fin dag» eller noe så enkelt som å spørre om det er noen en trenger. 

Alt som kreves er at man kommer seg ut av boblen, åpner øynene og ser rundt seg. At i stedenfor å stå og se på, for tro meg, ingenting er mer ydmykende i en slik situasjon enn å kjenne de stirrende blikkende, at man reagerer. Mange vil nok tenke og protestere og mene at det er vanskelig å avgjøre hva man skal gjøre i en slik situasjon, men det er ikke verre enn at spør om en trenger hjelp til noe. 

Hovedpoenget mitt er igjen at det er de små tingene som spiller rolle. Det er de små tingene som gjør den store forskjellen. Den lille gesten, smilet eller takken som kan gjøre en enorm forskjell for et menneske. 

Man kan kanksje ikke redde verden som enkeltmenneske, men man kan starte et sted. Så neste gang du ikke har penger til megafonblad og ikke skal rekke en buss, stopp, pust, og slå av en prat. Det vil mest sannsynlig redde dagen. 

 

Takk! 

Ordfrustrasjon – mor i koma

Jeg har lenge tenkt på hva jeg skal klaske ned på tastaturet når det kommer til dette vidunderet med å ha barn i 2 års alderen. Nå er ikke min sønn mer enn 21 mnd, men han oppfører seg som en 7 år gammel ramp med ninjaskills. Og for dere som lurer på hva dette innebærer kan jeg kort fortelle at han holdt på å sette fyr på huset, hund og borettslaget i jakt på en aldri så lite tørr bringebærmuffins. Håjadda. 

Men nu over til poenget. Det har seg nemlig slik at min sønn har begynt å prate, som barn i denne alderen gjør. Det ropes buss!!! med stor entusiasme hver gang vi triller forbi terminalen på Oasen og det gaules: HADET BOFFELOFFEN når frode bindes fast utenfor barnehagen ved levering. 

Og alt dette er vel og bra. Gutten kan telle til 6, kan navnet på de nærmeste og har lært seg å si EGG EGG EGG til mors vrede. Det går rimelig greit når han vil noe og det går som pinn i kusjit om det er noe han vil få frem eller si. (med noe tolking av foresatte) Det er ikke det som er problemet her. Problemet her, er at poden har lært seg det mye beskrivende ordet: DENNE. 

Håjadda. Det vi bruker til absolutt alt selv, men som vi over 3 år forstår så himla mye bedre bruken av. Og nei, jeg stiller meg ikke negativ til læren av nye ord, det er full jubel i heimen når det kommer et nytt ord, men det oppstår kommunikasjonsproblemer når man ikke vet hva DENNE er. 

Er du forelder selv vil det nok plinge inn en alarm/bjelle i topplokket. Du vet nøyaktig hva jeg snakker om. De lettere hysteriske scenarioene som utspiller seg med nettopp dette ordet:

Det er Fredags ettermiddag. Poden er sliten etter en lang uke i barnehagen, mor har diska opp med middag og er noe sliten selv. Så begynner det. Han vil ha denne. Ja det er flott det skatt, du skal få denne, men hva er denne spør mor så medgjørlig og rolig man kan mens hunden graver i sofaen og man samtidig skal steke pannekaker og finne «denne». DENNE vel, brøler poden lettere frustrert mens han peker 14 steder rundt i stuen. DENNE! nå over til hysteriske brøl. Så da går du der, for å unngå bekymringsmeldinger av naboene, med stekespaden i baklommen, svidd pannekake på komfyren og med desperate blikk etter denne berømte «denne» som nå har fått poden til å endevende sofaen i raserianfall. 

Eller. Fredag natt. kl 3. glysøga blir du våknet av en hylende pode som brøler etter «denne» nok en gang. Man løper rundt i stuen, i trusa, for åpne vinduer, midtnatts med en frustert pode på armen, og en bikkje som nå er overbevist over at det både er tid for mat, kos, lek OG tur. 

Og hva er «denne»? Nei, det kan verken jeg, poden eller naboen svare på. 

En ting er hvertfall sikkert. jeg gruer meg til dagen han lærer seg ordet DINGS

Du vet det er vinter når…..

Siden vi nå har runda 15 november og det overraskende nok, atter en gang er kommet snø, tenkte jeg at jeg skulle oppsummere en del faktorer som gjør om vi kan avgjøre om det er vinter eller ei. 

Dette burde strengt tatt være svært unødvendig da vinteren kommer HVERT år på denne tiden av døgnet, men jeg opplever samtidig HVERT år at bergenserne står der med sommerdekkene sine og klør seg i knolten, når bilen står i 5. vegg langs veien. Etter nøye observasjoner i både by og media virker det som om snøen kommer som et forbannada sjokk hver gang. Litt som med mye regn i Bergen. «Næmmen det regner jo.. MYE!? Det skjer da aldri heeeer?» Major facepalm. 

So here we go, for dere som nå sitter i sommerkjolen og ser forvirret ut på de få cm med snø vi i dag har opplevd. 

Du veit det er vinter når….: 

  • veskehunder blir iført skremmende like antrekk som sin respektive eier. 
  • det til en hver tid er vått i gangen, uansett hvor mye du tørker. 
  • jenter ikke lenger er like villig til å vise sommerens brunfarge på beina, da det er gjemt under det som kan kvalifiseres som god konkurrent til ryggen til Arne fra Hotel Cæsar. 
  • antrekket blir fullstendig ruinert av sjal, hansker, boblejakke og lue. «Jeg er stilig under her altså, jeg lover.»
  • gamle damer seiler forbi deg en halvmeter over bakken mot kiwi, med sommerskoene til værs og med rullatoren deisende etter ett par meter bak. 
  • samtalen hjem fra barnehagen går følgende: «Nei bassen. IKKE spise den snøen, ikke rulle i dammen, IKKE DEN, det er gul snøøø.. dammiiiiiit» 
  • det er mørkt når du går til jobb, og mørkt når du kommer hjem. 
  • butikkene er overfylt med pepperkaker, julebrus og julemusikken skriker ut av samtlige høytalere på shoppingsenteret. 
  • man har problemer med å få ned håndbrekken etter å skrapt bilen for snø i 15 minutter, da fingrene er så kald at de fanden ikke hører etter på hva du vil de skal gjøre! 
  • samtlige avisforsider hyler mot deg i kassa på Meny: NÅ ER DET VINTER, SLIK SKUFFER DU SNØ, SLIK HOLDER DU DØRMATTA REN, SNØEN KOMMER TIL Å TA LIVET AV DEG, VI LOVER! 
  • Samtlige studenter finner frem mormors gamle strikkegenser fra 50 tallet og alle på høgskolen ser ut som de er tatt ut fra en episode av mormor og de åtte ungene! 
  • Alle gutta, uansett mengde hårvekst nekter å barbere seg i en måned. 
  • Det sexy undertøyet er byttet ut med janusullstrømpebukse som er hakket for liten og plager deg gjennom en hel dag. 
  • Samtlige oppganger i alle borettslag stinker av fårikål. 
  • Det hagler, snør og regner litt etterpå. (I Bergen spesielt) 
  • Man bruker 30 minutter ekstra på å komme seg ut av sengen, da lilletåen som nå fungerer som gradestokk har kjent på tempen utenfor dynen og konkludert med at det er SIBIR på soverommet. 
  • Den sure nabokjerringa har fått opp julestjernen fra 19 pil og bue i vinduet. 
  • Arne Brimi rabler avgårde på tv om hvordan en lager pinnekjøtt. 
  • Når samtlige av facebookvennene dine spamer news feeden din med at «NÅ ER DET KALDT GITT, BRR BRR», «DET ER LITT SNØ HER, HUFF HUFF» 
  • hun irriterende venninnen din fra videregående stolt kan fortelle alle sine 400 venner på face at «jeg er ferdig med julegavene mine nå jeg, SKRYTE SKRYTE»
  • Instragram overfylles av redigerte bilder av tøfler og tekopper. 

 

Detta var det jeg kom på i farten, men jeg kan med sikkerhet si at bare ett av disse punktene er nok til at du kan konkludere med at det er vinter. Om du fremdeles er usikker, har saumfart media, facebook, twitter og instragram etter hint på hvor langt vi er kommet i prosessen, så kan du alltids gjøre som gæmlisene gjorde da de var ung;

 

SJEKK KALENDEREN, din forbaska fjøsnisse! 

Kjære Horne

Jeg har ikke hylt eller skreket over noe av det lettere døve den nye regjeringen har kommet med. Dagens utspill derimot fikk meg til å klaske ansiktet i håndflaten og rise på hodet. 
Den nye barne og likestillingsministeren vil innføre fast date-night for småbarnsforeldre. 
Velment er det jo, men detta er ikke akkurat nyskapende. Så;

Kjære Horne:

Tror du ikke vi har tenkt på det før?! Og med vi, da mener jeg oss, småbarnsforeldre, med håret gjennomsyret av grøt og morsmelk. Vi som står opp hundreogfjorten ganger natten for enten å amme, skifte bleie, koke flasker eller på måfå fordi vi er så innsunket i ammetåken at vi ikke vet opp og ned på verken morgen eller kveld. 
Tror du virkelig ikke at dette er noe bare du har kommet opp med? 

Misforstå meg rett, dette trengs sårt og det er så inderlig etterlengtet, men jeg tror neppe, som Thomas poengterte på Facebook, at et statlig regulert sexliv er den rette veien å gå. For det er jo ikke det at vi ikke VIL. Det er heller det at det strengt tatt ikke lar seg gjøre. For det er nemlig ikke slik at datenights når man er blitt småbarnsforeldre er noe vi kan slenge inn en tirsdags kveld når poden ENDELIg har sovet etter at mor har brukt nesesuger for ente gang, far har hevet sengen, stappet stikkpiller i alle åpninger på guttungen og egentlig kjenner litt på den hersens feberen selv.
Det er nemlig ikke så himla sexeh å være romantisk når man har ansiktet tilgriset av leverpostei for det var gøy under kveldsen, og med bein som strengt tatt burde vært behandlet av hekkesaksen. Heller ei er det så veldig romantisk å vite at en hver form for lyd, bevegelse eller annet som inngår i sex KUN vil resultere i at poden våkner og man har en overbegeistret mann på soverommet, og en hylende unge på rommet ved siden av.

Når klokken slår «fritid» er man som regel så slakt at man ikke en gang orker å krangle på det faktum at mannen i huset vil se fotball når sex og singelliv går på en annen kanal. Det er heller ikke slik at det er mulig å ta seg en kjappis på vaskerommet mens poden bader eller tar luren sin. For de har radar for slikt. Jeg prøvde i 3 mnd å drikke varm kaffe, men minuttet jeg satte meg ned, var det som om poden utenfor i vognen sin kunne LUKTE at mor hadde varm kaffe. jeg ga opp tilslutt. 

Datenights er viktig. Så himla viktig. Men det er rett og slett verken tid eller krefter til det når man går gjennom de 2 første årene av foreldrerollen. Dagene er et fullstendig kaos og når kvelden kommer og man først har satt seg ned i sofaen er det plent umulig å komme seg opp av den. Tro meg. Jeg har prøvd. 

Selvsagt har man barnepass. Innimellom. Og vi planlagte. Masse. Og nøye. Nå skal det KOSES! det hele ender selvsagt med at vi begge to tar igjen en sårt etterlengtet søvn og man bruker dagen på å gjøre rent huset som i det siste har sett ut som et bombenedslag. Det er slik det er blitt. Man koser seg sammen mens man bretter sokker, vasker babyklær, gulpekluter og støvsuger huset til musikk på anlegget. Da er det ingen som tenker på gøy i sengehalmen. Det krever overdreven bevegelse og krefter man vet man heller vil spare, siden man så i det man leverte poden til morfar, at hey, der kommer det tenner gitt. Våkennetter here we come. 

Tanken er god og det trengs nok et ekstra push på oss slitne småbarnsforeldre som har løpt hjemme med barn de siste årene, men at det skal reguleres offentlig er vel å ta litt hardt i, Horne? 
Med mindre du stiller som barnevakt og med nye barberhøvler, glidemiddel og kondomer på døren. 

DA er jeg med! 

Vaskepress

Ja jeg veit påsan, jeg har ikke skrevet noe på en stund, og fint er det, for det er fanden ikke mye saklig som foregår oppi topplokket på denne dama for tiden. (Når gjør det strengt tatt det da?) 

Hva har skjedd siden sist? Vel. (Jeg har vært i syden, men den historien tar vi en annen gang. gad. )

Min sønn har lært å pille nese, åpne ytterdøren og favorittaktiviteten i heimen er å støvsuge Frode. Så alt er i skjønneste orden. 

Jeg hadde et poeng med detta her. Ja. MIN MOR KOMMER! 

Så kos tenker du sikkert nå. Håjada, jeg gleder meg til mams kommer, det resulterer som regel i gode samtaler, masse kos, sjokolade og rødvin. Kvalitetstid med andre ord. 
Eneste problemet med detta er jo det faktum at HUN KOMMER PÅ BESØK! Og vi kjenner alle til dette syndromet når mødre kommer på besøk når man har flyttet ut. Presset. Vaskepresset. Støvekluten skriker på vaskerommet og man roter frem støvsugeren som ikke har blitt brukt på de siste 15 mnd. For det er nå man skal vise at man kommer fra et møblert hjem og at man ikke har glemt alt det man ble mast på fra man var stor nok til å gå ut med bosset til man flyttet ut som 19-åring. 

Så nå løper undertegnede rundt og vasker støv på de mest usannsynlige steder. Jeg har vasket bak Tv-en. Under dass og nå er det like før jeg begynner med bestikkstortering. For detta er ikke bare bare. Spesielt når din mor dagen før over telefon sa med den største alvorlighet «jeg hadde det rent og fint hele tiden jeg når jeg hadde både småbarn og hund i hjemmet jeg».

Å fan. 

Å fan er igrunn ikke dekkende for den panikken som nå brer seg i heimen. I går var alt rimelig chill. Det skal ærlig innrømmes. Helt til Frode bestemte seg for at dopapiret er til for å totaldestrueres i sofaen, Sebastian tok med seg en bøtte sand inn i SAMME sofa og når gårsdagens middag enda ikke er ryddet vekk. Åja, bagen fra syden er enda ikke pakket ut. Eller. strengt tatt er den jo det. Utover gangen. Innsmurt i solkrem. For tuber er visst noe en 16 mnd gammel tass fint kan åpne helt selv. Tror ikke verken han eller Frode trenger å bekymre seg for å bli solbrent det neste halve året. 

Strengt tatt burde jeg lære av tidligere besøk og egentlig slå meg ned i sengen og runke dompappa til en film med litt godis, for jeg vet med det største sikkerhet at uansett hvor rent det er, er det ikke rent nok for mødre. Min mor skal kunne spise sushi med snasken av gulvet i dusjen. DA er det rent nok. Jeg prøvde meg spakt i går å fortelle henne at «det er 20 år siden du hadde småbarn. husk på det» Hjalp lite. Svært lite. 

Så hva gjør man da? Jo, man kjører alle klær, samma hvilken kvalitet på hurtigvask, man fyrer alt på kjøkkenet inn i oppvaskemaskinen og man banner seg over kjøleskapet som tok kvelden. Alt av leker og tomme shampooflasker i dusjen hives oppi en tilfeldig lekeboks og man bruker støvedingsen man bruker på hårete klær over sofaen for å saumfare med seg det man kan få opp av dopapir. Så avslutter man med å kjøpe en overpriset sprayluktdings man så fyrer over hele leiligheten. For når det lukter rent, da er det jo rent? Hadde det vært NM i ungkarsvask hadde jeg vært en særdeles god gullkandidat. 

Nå er sengetøyet skiftet, vognen er flyttet på, Frode vurderes et bad og jeg har kapitulert i sengen vel vitende om at jeg ikke rekker verken vask av gulv eller dusj før modern detter inn døren i kveld. 

 

Men en ting er sikkert. HJemmet er sjitreint når jeg reiser til Oslo! ❤ 

 

Snopeforderva mor

Yes.
Nok en gang sitter jeg her, fullstendig i klisteret, forholdsvis med freia sjokoladeglasur rundt munnen. Da poden fremdeles var våken og noenlunde samarbeidsvillig gjorde jeg en kjapp vurdering av tørrskapet over kjøleskapet. kommer jeg til å bli snopesyk i kveld? Er jeg higen på noe digg?
Nok en gang beviser jeg for meg selv og kanskje andre aleneforeldre, at jeg overhodet ikke har lært av mine tidligere feil. La oss kalle det for det det er. Et ikkeeksisterende talent for sukkerbehovsvurdering.

Stappmett på hjemmelagde kjøttkaker og Pepsi Max (Sorry cola) gjorde jeg en enorm tabbe. Nei, sa jeg til meg selv. Du har jo snus og brus og noe skikkelig trash på tv. Denne kvelden blir nok fin uansett.

I have never been more wrong.

At jeg i det hele tatt ikke klarer i det vurderingsøyeblikket å kikke tilbake på tidligere lignende episoder er en ting, men at jeg ikke kjenner meg selv godt nok til å vite, at det ikke finnes et eneste tidspunkt hvor jeg ikke har lyst på snop.
Syk sa du? Gi meg vingummi intravenøst, det funker fjell!

I går da planene gikk i vasken feiret jeg lørdagskvelden med et kilo smågodt. Ja jeg vet, under slike omstendigheter sier kroppen ifra. Det gjør forholdsvis min også, men jeg klarer…ikke….stoppe.

Anywho. Så nå sitter jeg her, kvalm fra innsiden av beinmargen og ut i nesten. Ingen brus, tom for snus og litt miserabel. Gå på butikken sa du?

DET GÅR JO IKKE DET! Jeg erkjenner at jeg er drita dårlig til å planlegge disse tingene og har nå søkt på finn etter mennesker som ønsker å ansettes som butler for litt fårepølse og kos fra Frode. So far ser det dårlig ut, men jeg ser ingen annen løsning på problemet. Nå har jeg andre ting å prioritere. Nå skal jeg finne ut om nutella er best i skål eller glass, varm eller kald og om det smaker godt med appelsin.

Jeg tror ingen, og da mener jeg INGEN er så desperat på snop som det jeg er nå.

Sudmansken – Mødres mareritt

 

Etter nærmere ett år på sidelinjen som en av de heldige som ikke ble sendt til Sudmansken fikk jeg nå i Mai 2013 nok. Jeg har kontaktet media, politikere og ministre i håp om at noen skal ta tak i det som foregår på Sudmansken i Bergen. Uten hell.

Sudmanske skal ifølge seg selv være et hjelpesenter, et heldøgnstilbud til familier med sikt på å viderutvikle foreldreferdigheter og styrke tilknytning mellom foreldre og barn. (Ref: bufetat.no)

Etter måneder med research har jeg fremdeles tilgode å møte mødre som opplevde det stedet som lærerikt, også de få som fikk ta med seg barna hjem.

Den genrelle oppfatteseln av de mødre, fedre og pårørende jeg har pratet med, er skremmende. Man føler seg overvåket, krenket og ydmyket. 
Samtlige foreldre under vurdering om de er egnet til å være foreldre forteller om en holdning og en oppførsel blandt de ansatte på Sudmanske som ikke hører noen steder hjemme. På et tidspunkt hadde en ung mor på 18 blitt gjort til latter grunnet problemer med amming.

Når man vurderers for sine egenskaper som mor, som er tøft nok i seg selv, skal man virkelig da også risikere å bli ledd av? Hånet på det groveste?

Hva gjør man så, når man vet at det er barnet ditt som står på spill? At noen vurderer deg utifra de mødreinstinkter du er født med? Man godtar det. I frykt for diskusjon og at sluttrapporten skal lyde følgende: «Lite samarbeidsvillig.»

Dette er heller ikke eneste tilfellet hvor ansatte på Sudmansken utøver særdeles uprofesjonell oppførsel. jeg har blitt fortalt om episoder hvor ansatte henger over nybakte mødre, våker som hauker og hakker på den minste ting. Dere, som meg, som også er foreldre vet hvor usikker man er som nybakte foreldre fra før. Hvorfor tas ikke dette hensyn til?
Det som tilsynelatende går igjen er følgende scenario: Før barnet er født er oppholdet ok, man får hjelp, man føler seg ivaretatt og imøtekomt. Termindato kommer og man kommer tilbake fra KK med en liten gutt eller jente. Nå er situasjonen en helt annen. Man går på eggeskall, for gråter det lille spedbarnet om natten, opplever man urettmessige bekymringsmeldinger til barnevernet eller påstander om at «dette duger du ikke til». Uansett om man er usikker eller faktum er at man har noe å jobbe med, så er det overhodet ikke noe man forteller en ung mor som har fått være mamma i ca 72 timer.

I en rapport jeg nylig leste i en barnevernsak, fra Sudmansken viste det seg at grove påstander var fabrikert og utsagn fra foreldre vridd på, til tross for at både pårørende og advokat var tilstede. Nylig i Fylkesnemda i Bergen vitnet flere pårørende om en ekstremt ubehagelig periode på Sudmansken. Samme familie fikk følgende beskjed: «Enten bor dere her, eller tar vi fra dere barnet deres uansett, det er opp til dere.»

Samme rapport fra Sudmansken utbredte en enorm bekymring for barnet på 5 uker. «Han døste og sov mye, ville ikke leke og hadde en bekymret rynke i pannen». Babyverden, babybøker og helsesøster vil derimot fortelle deg at dette er normalt. En rynke i pannen på en 5 uker gammel baby? Et spedbarn som sover mye? Min sønn sov seg gjennom de 3 første mnd og det er overhodet ikke det eneste tilfellet. Intet barn er likt og de fleste har forskjellige behov.

Jeg undrer meg over både profesjonalitet og kompetanse. Bufetat opplyser på sine sider om høyskoleutdannede miljøterapauter, fagkonsulenter og psykologer. Hvor kommer erfaring inn i bildet? Det er allmennkunnskap at vi alle har forestillinger om hvordan det er og være foreldre og hvordan vi SKAL være foreldre og at det endrer seg minuttet babyen blir født. Den vurderende miljøterapaut i dette tilfellet var ikke bare gravid men også nyutdannet. Hva slags forutsetninger har hun for å ta en vurdering av to allerede litt usikre mennesker som er blitt foreldre for første gang? De fleste fedre bruker hvertfall 3 dager på å finne ut bak og frem på en bleie, om ikke mer. Man var opptatt av rutiner, på alt fra bleieskift til husvask. Så blir man mor og skjønner at man har fått en ny sjef i hus. Som bestemmer utfallet for dagen, husvask eller ei.

 

Hvor er nestekjærligheten? Hvor er ønsket om å hjelpe? Begynte man som miljøterapaut for å frarøve foreldre den lille muligheten man har til å bevise at man duger? Og er det virkelig ikke strengere krav enn en høyskoleutdannelse som skal til for å kunne være kompatibel nok til å avgjøre hvem som er gode foreldre eller ei?

Misforstå meg rett, jeg føyer ikke alle over en kam her, men det er så inderlig tydelig at ikke bar rutiner men også kvalifikasjoner må under granskning ved Sudmansken. At man har en utdannelse på papiret er ikke dermed sagt at man er skikket til å avgjøre slike skjebner. Er det virkelig slik at unge mødre i dag som eventuelt blir videresendt til Sudmansken må være såpass informert om stedet at de må stille krav ved innskjekking? Forlange respekt, en terapaut som selv er forelder og annet på en liste når man flytter inn? Er det virkelig slik at man ikke lenger kan stole på de instanser som er skaffet for å hjelpe en, i en sårbar prosess i livet? Må man virkelig ha advokaten på telefonen og filme oppholdet slik at rapporter ikke kan bli oppdiktet og fabrikert?

 

Blandt dagens unge mødre regjerer det en oppfatning om at Sudmansken er stedet du mister barnet ditt. Uavhening årsak. Og her er det ikke snakk om rys, her dreier det seg om unge usikre mødre som blir videresendt av helsesøstre enten om de er for unge, nervøse eller om de er en sårbar situasjon.

Jeg har nå vært vitne til såpass mange tilfeller av overtramp fra Sudmansken i Bergen at jeg må gjøre noe. Hvorfor de gjeldene parter ikke gjør noe selv? Fordi de kjemper sitt livs kamp i stadig motbakke mot barnevernet. Fordi de er redd for at en klage dit kan medføre hardere kamp i en eventuell rettsak, å bli sett på som lite samarbeidsvillig eller trassig. Det er også grunnen til at jeg velger å ikke nevne navn på både foreldre og barna dette gjelder. Listen er lang.

Dette er mitt forsøk på å gjør en forskjell. Jeg har tørket for mange tårer av mine egne og andres til å kun stå på sidelinjen og se på. Dette er et desperat forsøk på å få folk til å se baksiden av Sudmansken. Jeg ber deg, gjør din del du også.

 

Skriv under og del det jeg nå har skrevet. ( se link) 

http://www.opprop.net/sudmansken_-_modres_mareritt

Å busse med barn

Klokken er halv ti og mor har barrikert seg i sengen. Snøyer innom bloggen (Ja marin, jeg finner på ord i farten) og ser at jeg ikke har skrevet på en stund. Rigger meg til med Mac og Frode og har store planer om at fingrene skal danse over tastaturet. 

Så får man en enorm craving på snus. Kan ikke skrive uten snus. Det blir ikke BRA uten snus. Jeg tror jeg har noe OCD på gang her. 

Allright. Snus og musikk. (les, frode som snorker) Jeg har i en tid nå ønsket å komme inn på temaet:

Å busse med barn.

 

Ja jeg vet at for dere uten kidZ så er det noe forbaska drit, når du sitter der, på vei til byn for å leve livet i bydn, så kommer det en tilsynelatende upåvirket mor inn. Dytter inn barnevognen, tar jævlig med plass og før du har fått plugga i musikken så setter ungen i gang  å hyle. Jeg var en av dem. Som på trass satte rammstein på schtøgghøyt i et forsøk på å overdøve den intense brølingen fra et uskyldig barn. 

Nå er jeg på andre siden. Nå er jeg hun ikke så FULLT avslappede moren som dytter inn vognen, allerde da lettere svett i barten. Og det er ikke fordi jeg er obsternasig eller noe annet flesk. Det er jo for fanden ikke en kjeft som bryr seg om at jeg kommer der med doning som tar litt mer plass en en 50-kilos jentunge med uggs! 

Anyways. Nå skal jeg fortelle dere litt om hvordan det er for oss. On the dark side. 

Vognen er spent fast, bremsen er på, billetten er plinga og bussdørene går igjen. Det er da marerittet starter. Hvertfall her i gården. Før var det en fryd å ta buss. Nå, skal det hyles til vi gjerne kommer hjem igjen. Helst. 

I det bussen triller avgårde fra Oasen Terminal er det komplette svette kaos igang. Bassen setter i et kjempebrøl som ville fått Pavarotti til å skamme seg og man kan da observere en Marthe som nå graver i stellevesken. HVOR I HELVETE ER LEKEN HANS? 

Allright. Ingen leke. Det er som vanlig et kaos når jeg går ut døren, så leken ligger på badet, bleiene i gangen og bankkortet er glemt. Hva gjør man da? Hva gjør man når man endelig tørr å se seg rundt. Er dette tolerante mennesker? sitter det en bestemor her kanskje, som ser forståelsesfullt på meg, eller er det ett barnløst mannebein i 40-årene som når dreper meg med blikket? Det siste? Great. Just. Fucking. Great. 

Da må man improvisere. Det er greit det, som mor får man et enorm talent for nettopp det. Så da bærer det ned under vognen, nøkler, bankID, gammelt bananskall, hundebæsjepose. Hva kan hjelpe meg fra det komplette sammebrudd på 50E bussen til byn?

Jeg synes jeg leser det. «Mor innlagt på Sandviken Sjukehus med akutt nervøs samanbråt etter 15 minutters ytterst pinlig oppføring fra barn» Lord. 

Nå er det ikke bare barten som er svett lenger. Før bussen rekker å dukke opp i rundkjøringen før tunnellen inn til byn er mor allerede svett på ryggen. Sminken er rent vekk i en oppsiktsvekkende fart og håret. vel. håret er som det alltid var. 

Bassen vrenger seg i vognen i akutt harnisk over det faktum at han ikke konstant blir trillet. Det pipler langs ørene og mor tar seg selv i å synge «dyrene i Afrika» på bussen. 

Jeg veier med nøklene som det skulle vært det norske flagg og BankID min roses opp i skyene. 

«SE, Sebastian, SE hvor spennende den er! Det er en DINGS! den kan du tygge på!» 
(please tygg på den, HVOR I HELVETE ER MUTEKNAPPEN PÅ DETTE GREIENE HER?!?!) 

 

Gjennom tunnellen og over broen. BankID er ikke lenger like fett for en liten tass, så får han servert banan. En hel banan. På tverre. I et forsøk på å fylle kjakene hans. jo mer fyll, jo mindre lyd. Grei konklusjon igrunn. HADDE DET FUNGERT. 

Det er ikke lett. Ikke faen. Mitt tips? Ha en eller flere litt sanger med ordentlig guff på telefonen eller hva det måtte være. Plugg i og pust. Og vit at det prøver mor med vogn intenst på å gjøre også. Og husk. Mor går av bussen med brølende unge, svett, gjennomsvett, skjelvende og rødmende med følgende tanke i hodet: 

HVORFOR FIKK JEG MEG IKKE BARE EN HUND TIL!? 

pleiekveld going wrong.

Jeg har kommet frem til følgende i kveld:

Det kan ikke tas for gitt at ditt barn kjenner deg igjen under alle omstendigheter.

En skulle jo tro at når dem hvertfall hører mamma sin stemme så skulle det gå bra, men det gjør visst ikke det når man har fjeset fullt i ansiktsmaske. Kanskje for noen. Men jeg kan skrive under på at DET var IKKE kjekt for min nå 10 mnd gamle sønn.

Mor har nemlig alenekveld før vi reiser avgårde til den store byen. Som seg hør og bør ble ansiktsmaske kjøpt, cola, snop og snus stod klar og mor skulle epilere beina. Du vet. Sånn maskin som tar tak i mine nå 10 cm lang hår og røsker til. Om staten skulle finne på at man nå skulle torturere på nye måter er dette en fiks vei å gjøre det på. Jeg husker ikke at det gjorde SÅ vondt?!

Anyways. Smørjet ble smurt inn, snus i overleppen, håret til alle kanter og med LITT blodskutte øyne etter frivillig hårrøsking av legger gikk jeg inn til Sebastian for å gi ham smokken han tilsynelatende hadde mistet.

Håneida. gutten var våken. Og hvertfall nå, med et dråg av et monster stående på soveromsgulvet hans. Om noen lurer på hva fullkommen skrekk ser ut, så vet jeg nå det.

Tydeligvis forvirret av mor stemme og monsteret på soverommet satte gutten i et hyl som ville fått en hver forbipasserende til å ringe barnevernet. Hva faen gjør man da? Plukker ham opp og trøster? Ja det går sikkert fint. Alle unger lengter jo etter å bli plukket opp av monsteret under sengen. Går ut?

I panikken tok jeg tak i det første jeg fikk tak i, forholdsvis en strømebukse og en bæsjebefengt body og dro det over ansiktet. (Bæsjen merket jeg ikke før etterpå, men den lukten og konsistensen er han hvertfall kjent med)

Så nå sitter jeg her da, med en sønn som nå hikster litt i søvne, en legg uten hår og en som jeg har sett meg nødt til å ta med hekkesaks i oslo. og ja. med bæsj i ansiktet.

Aaaaa. alenekveld!

Fandens oldemor

Først. jeg ser jeg noen ganger har bloggtitler som overhodet ikke henger på greip, men jeg tror det er det man kaller image? Eller bilete på god gammal nynorsk? Så da holder jeg meg til det.

Jeg har hatt en heidundranes helg. Mor kom besøk, og selv om huset i mine øyne var rent, så vasket hun jagge santen meg hele sulamitten. Bassen fant ut at renneræv var en god ide, så mormor er blitt ordentlig dreven på bleieskift.
Jeg har vært på treff med Frode. Jeg vet det er litt spesielt, men vi er en haug med gale mopse-eiere som samles til de merkeligste tider og steder og ler av våre igjen gale hunder. En ypperlig måte å få føle litt på den berømte «hundene ligner som regel på eierne sine».  kremt.

Vi har fått biff. eller flatt bortoverkjøtt som det heter i min familie. Med luksussmør og bakt potet som NEKTET bake seg selv.

Noen gang er mor bare aller best.

Dere som har lest bloggen min en stund vet at jeg ikke er helt stødig på kjøkkenet. Igrunn er jeg ikke særlig stødig, men er det noen som kan svi sitt eget tevann så er det denne damen. så nå må dere holde dere fast i puten eller hva annet dere har for hånden. Jeg baker. konstant. Jeg lager middag. fra bunnen av. jeg snakker ikke posebunnen, men betasuppen lager jeg selv. kjøttkaker, sauser, you name it. Jeg har fått fullstendig bakepulverdilla så nå hever jeg, pisker jeg og steker og baker til den store gullmedaljen. Husmorrollen har gått til hodet på meg.

Det hele endte selvsagt med at jeg fant ut at jeg skulle lage iskaffen min selv, for den på butikken er dyr og dårlig. Så jeg lagde jeg. Dette er samtalen jeg hadde med meg selv som fulgte etter:

«Jeg må jo lage stor porsjon, så har jeg til i morgen»
«Ja, det var en god ide»
«Men jeg må jo smake. Smake hele? Drikke hele på en gang? JA»

Yes. Så nå har jeg brukt den siste timen på å løpe rundt i stuen min iført kun undertøy og morgenkåpe mens jeg har mongodanset til metallica og nicki minaj. (Som forøvrig lager DRITA dårlig musikk, er det bare meg som synes hun høres ut som hun har en dårlig britisk aksent?) Frode, som sånn btw satt i lekegrinden da jeg kom inn døren etter å ha lurt min sønn til å sove, ser rart på meg. Som om jeg er den i denne familien som er rar.

Nå sitter jeg og hører på «Sommerfuggel i vinterland». Det er sikkert en fin sang, men det eneste jeg ser for meg er en sommerfugl som sovner og våkner til at det er vinter og når den skal ut å fly så frosser de tynne vingene til is og det hele ender med at den ikke klarer å fly lengrer og schpletter utover asfalten. Jeg er glad jeg ikke skriver barnebøker gitt!!!!

jeg er glad jeg har stue ut mot marken. Hvis ikke tror jeg at jeg hadde blitt hentet fra sandviken sykehus for lenge siden. Jeg kan sikkert være litt av et syn når jeg først er alene hjemme, men man får ikke mer morro enn man lager sjøøøøøøl!!

Besides. jeg hadde vinkveld her i forrige helg. Og jeg kan fortelle dere en ting. Jeg er fandens oldemor (så du jeg plukket opp tittelen? hm? HM?) ikke den eneste gale moren i byn. Fy faderen steike brokkoli for en gjeng.

 

SCHMAKER GODT!