Å busse med barn

Klokken er halv ti og mor har barrikert seg i sengen. Snøyer innom bloggen (Ja marin, jeg finner på ord i farten) og ser at jeg ikke har skrevet på en stund. Rigger meg til med Mac og Frode og har store planer om at fingrene skal danse over tastaturet. 

Så får man en enorm craving på snus. Kan ikke skrive uten snus. Det blir ikke BRA uten snus. Jeg tror jeg har noe OCD på gang her. 

Allright. Snus og musikk. (les, frode som snorker) Jeg har i en tid nå ønsket å komme inn på temaet:

Å busse med barn.

 

Ja jeg vet at for dere uten kidZ så er det noe forbaska drit, når du sitter der, på vei til byn for å leve livet i bydn, så kommer det en tilsynelatende upåvirket mor inn. Dytter inn barnevognen, tar jævlig med plass og før du har fått plugga i musikken så setter ungen i gang  å hyle. Jeg var en av dem. Som på trass satte rammstein på schtøgghøyt i et forsøk på å overdøve den intense brølingen fra et uskyldig barn. 

Nå er jeg på andre siden. Nå er jeg hun ikke så FULLT avslappede moren som dytter inn vognen, allerde da lettere svett i barten. Og det er ikke fordi jeg er obsternasig eller noe annet flesk. Det er jo for fanden ikke en kjeft som bryr seg om at jeg kommer der med doning som tar litt mer plass en en 50-kilos jentunge med uggs! 

Anyways. Nå skal jeg fortelle dere litt om hvordan det er for oss. On the dark side. 

Vognen er spent fast, bremsen er på, billetten er plinga og bussdørene går igjen. Det er da marerittet starter. Hvertfall her i gården. Før var det en fryd å ta buss. Nå, skal det hyles til vi gjerne kommer hjem igjen. Helst. 

I det bussen triller avgårde fra Oasen Terminal er det komplette svette kaos igang. Bassen setter i et kjempebrøl som ville fått Pavarotti til å skamme seg og man kan da observere en Marthe som nå graver i stellevesken. HVOR I HELVETE ER LEKEN HANS? 

Allright. Ingen leke. Det er som vanlig et kaos når jeg går ut døren, så leken ligger på badet, bleiene i gangen og bankkortet er glemt. Hva gjør man da? Hva gjør man når man endelig tørr å se seg rundt. Er dette tolerante mennesker? sitter det en bestemor her kanskje, som ser forståelsesfullt på meg, eller er det ett barnløst mannebein i 40-årene som når dreper meg med blikket? Det siste? Great. Just. Fucking. Great. 

Da må man improvisere. Det er greit det, som mor får man et enorm talent for nettopp det. Så da bærer det ned under vognen, nøkler, bankID, gammelt bananskall, hundebæsjepose. Hva kan hjelpe meg fra det komplette sammebrudd på 50E bussen til byn?

Jeg synes jeg leser det. «Mor innlagt på Sandviken Sjukehus med akutt nervøs samanbråt etter 15 minutters ytterst pinlig oppføring fra barn» Lord. 

Nå er det ikke bare barten som er svett lenger. Før bussen rekker å dukke opp i rundkjøringen før tunnellen inn til byn er mor allerede svett på ryggen. Sminken er rent vekk i en oppsiktsvekkende fart og håret. vel. håret er som det alltid var. 

Bassen vrenger seg i vognen i akutt harnisk over det faktum at han ikke konstant blir trillet. Det pipler langs ørene og mor tar seg selv i å synge «dyrene i Afrika» på bussen. 

Jeg veier med nøklene som det skulle vært det norske flagg og BankID min roses opp i skyene. 

«SE, Sebastian, SE hvor spennende den er! Det er en DINGS! den kan du tygge på!» 
(please tygg på den, HVOR I HELVETE ER MUTEKNAPPEN PÅ DETTE GREIENE HER?!?!) 

 

Gjennom tunnellen og over broen. BankID er ikke lenger like fett for en liten tass, så får han servert banan. En hel banan. På tverre. I et forsøk på å fylle kjakene hans. jo mer fyll, jo mindre lyd. Grei konklusjon igrunn. HADDE DET FUNGERT. 

Det er ikke lett. Ikke faen. Mitt tips? Ha en eller flere litt sanger med ordentlig guff på telefonen eller hva det måtte være. Plugg i og pust. Og vit at det prøver mor med vogn intenst på å gjøre også. Og husk. Mor går av bussen med brølende unge, svett, gjennomsvett, skjelvende og rødmende med følgende tanke i hodet: 

HVORFOR FIKK JEG MEG IKKE BARE EN HUND TIL!? 

Advertisements

pleiekveld going wrong.

Jeg har kommet frem til følgende i kveld:

Det kan ikke tas for gitt at ditt barn kjenner deg igjen under alle omstendigheter.

En skulle jo tro at når dem hvertfall hører mamma sin stemme så skulle det gå bra, men det gjør visst ikke det når man har fjeset fullt i ansiktsmaske. Kanskje for noen. Men jeg kan skrive under på at DET var IKKE kjekt for min nå 10 mnd gamle sønn.

Mor har nemlig alenekveld før vi reiser avgårde til den store byen. Som seg hør og bør ble ansiktsmaske kjøpt, cola, snop og snus stod klar og mor skulle epilere beina. Du vet. Sånn maskin som tar tak i mine nå 10 cm lang hår og røsker til. Om staten skulle finne på at man nå skulle torturere på nye måter er dette en fiks vei å gjøre det på. Jeg husker ikke at det gjorde SÅ vondt?!

Anyways. Smørjet ble smurt inn, snus i overleppen, håret til alle kanter og med LITT blodskutte øyne etter frivillig hårrøsking av legger gikk jeg inn til Sebastian for å gi ham smokken han tilsynelatende hadde mistet.

Håneida. gutten var våken. Og hvertfall nå, med et dråg av et monster stående på soveromsgulvet hans. Om noen lurer på hva fullkommen skrekk ser ut, så vet jeg nå det.

Tydeligvis forvirret av mor stemme og monsteret på soverommet satte gutten i et hyl som ville fått en hver forbipasserende til å ringe barnevernet. Hva faen gjør man da? Plukker ham opp og trøster? Ja det går sikkert fint. Alle unger lengter jo etter å bli plukket opp av monsteret under sengen. Går ut?

I panikken tok jeg tak i det første jeg fikk tak i, forholdsvis en strømebukse og en bæsjebefengt body og dro det over ansiktet. (Bæsjen merket jeg ikke før etterpå, men den lukten og konsistensen er han hvertfall kjent med)

Så nå sitter jeg her da, med en sønn som nå hikster litt i søvne, en legg uten hår og en som jeg har sett meg nødt til å ta med hekkesaks i oslo. og ja. med bæsj i ansiktet.

Aaaaa. alenekveld!

Barnevernet – for barnets beste?

Vanligvis er dette er festlig blogg. Noen ganger hender det til og med at jeg ler selv og. Jeg har lenge hatt lyst å skrive dette innlegget, men usikker på hvor jeg skal begynne. Jeg har rygget unna et par ganger, fordi det for meg som mor, gjør vondt. Jeg får klump i magen, tårer i øynene og behov for trøst. Jeg tviler på jeg er den eneste. Det er ikke jeg som skal ha kjærlighet og trøst denne gangen. 

Jeg leste nylig et vedtak som er grunnlaget for at et lite spedbarn når er i beredskapshjem. Et midlertidig hjem før en kommer i fosterhjem eller om man er heldig, tilbake til mamma og pappa. 

Jeg har ikke siden Breiviks såkalte manifest lest noe så sjokkerende. Og før du maser om at alle sider har to sider, så skal jeg uten og nevne navn gjenta noen av disse «gode» grunnene for å ta et barn ut av et hjem. 

– Foreldrene lå og sov da helsesøster kom på besøk. klokken var 13. Hårreisende ikke sant? Tenke seg til at foreldene til et barn på 8 uker sover på dagen. Her er det jo tydelig at man mangler rutiner, for et barn på 8 uker sover jo gjennom natten. Eller? Helsesøster var fast bestemt på at det ikke var søvn og ammetåke hun gnikket ut av øynene men rus. Det blir verre. 

– Det var rotete i hjemmet. En leilighet man nettopp hadde flyttet inn i hvor man hadde hatt besøk i dagen før. Kan dere unge mødre ta hånden på hjertet og si at dere tok oppvasken hver kveld og hadde rene gulv gjennom barseltiden? Nei, tenkte meg det. 

– Barnet hadde lite øynekontakt. Jeg vet ikke om jeg gidder å ta dette for meg. Jeg kan henvise til babyverden.no sin mnd for mnd oversikt, hvor det forklares om hvordan det er først ved 3 mnd at man ville finne konstkant øyenkontakt. Dette kan selvsagt være vanskelig om en har besøk eller er på nye steder, da en liten baby gjerne er nysgjerring på det lille av former og farger det kan se. 

– Barnet på 8 uker sov mye og gråt lite. Min første tanke er jo: VIDUNDERBARN! At et barn sover mye og ikke gråter så mye må jo tyde på at det har det helt grusomt. Eller? Det kan jo umulig være slik at barnet er trygt i mors armer og at man kommuniserer godt med barnet sitt? 

– Mor husket ikke sist barnet hadde fått mat. Ja grusomt sant? Spesielt siden neste setning lyder som følger: «Fordi far hadde gitt barnet flaske sist». Dette gjorde jeg også. Jeg pumpet som en gud for å få ut litt melk slik at Fredrik kunne få kose seg i sengen med Sebastian. om de koste eller matet der inne hadde jeg lite oversikt over. Det som er viktig er jo at barnet får mat? 

– Mor koste og var mye i fjeset på barnet. Unnskyld meg. Når du sitter på et krisehjem og har folk hengende over deg som skal vurdere deg, da vet du innerst inne at det er en risiko for at du mister barnet ditt. Du hadde ikke vært der ellers. Du koser litt ekstra. Da Sebastian og Fredrik dro til Levanger uten meg for første gang koste jeg på ham og kysset og smasket enten han ville det heller ei.  Han skulle jo dra uten meg. 

– Det er få eller ingen rutiner. Ja for det har et barn på 8 uker. Vi fikk rutiner da han var 4 mnd. 

Listen fortsetter. Listen er lang. Listen blir bare verre og verre. Oppsummert består den av ting som gjerne er nytt og uvant for en som er blitt mor eller far for første gang. Jeg kan på med hånden på hjertet si at alle de ting som er listet opp i vedtaket, gjelder de aller fleste mødre. Hvertfall hos oss som for første gang kommer hjem med en bylt i armene. Alle lurer litt på hvordan man skal gjør alt. Ingen førstegangsfødene som kommer hjem fra KK er eksperter. Da bør man snakke med min svigermor. HUN er en ekspert hun, med 7 unger. 

Det jeg lurer på nå, er følgende; 

– Hva er virkelig grunnlaget for å sende et lite barn på beredskapshjem? Er rutinene og retningslinjene så få at en barnevernspedagog kan lage sine egne regler? Er det slik at man kan risikere å miste et barn fordi man gjerne er usikker eller gjør ting på en litt annerledes måte? 

Jeg sov når Sebastian sov. Jeg ammet gjennom HELE natten. Så om han sov kl 7 om morgene eller kl 2 om ettermiddagen, vel da sov jeg også slik at han skulle ha en noen lunde oppegående og tilstedeværende mamma når han våknet. 

Er det noen av dere som var hos meg i tiden etterpå som kan si at det var ryddig? At gulvet var rent med to røytende mops løpende rundt på gulvet? Jeg vasket babyklær. Thats it. Det var ikke ofte Fredrik orket å gjøre noe heller da selv om han var i jobb, så var han oppe med meg. 

Sebastian hadde ikke mye øynekontakt med meg. Det løp jo sånne rare dyr rundt på gulvet!! 

Og jeg sier det bare. Den gutten får finne seg i å bli kost og dullet med så mye JEG vil frem til han er 14 og blir umulig. Og da kan det godt hende jeg tvangskoser med min sønn for det om. 

Hvorfor er det forskjellig? Hvorfor er det slik at Fredrik kan gå til helesesøster, legevakt og fastlege og si at jeg ligger hjemme i sengen på 5 dagen uten å ha spist, nekter å amme, prate eller kose med min sønn fordi jeg ligger og grinner og holder på å drukne i fødselsderpresjoner og likevel få hjelp. Fantastisk hjelp? Hvorfor er det slik at jeg kan gå til MIN helsesøster og gråte av frustrasjon fordi jeg føler jeg har tatt meg vann over hodet med studier og baby? 

Hvorfor er det slik at når venninner går og sier selv de er litt deppa, at de får bekymringsmelding i posten? Hvorfor er det slik at vi ikke kan krangle med venniner fordi vi er redd de går til barnvernet? Hvorfor er en sinna og sjalu venninne nok til at barnevernet kommer på døren? 

Misforstå meg rett nå før du hagler med motargumenter. Barnevernet er et flott organ for dem som lever i hjem med rus og vold og misbruk, men hva med dem som ikke gjør det? Hvorfor finnes det  ingen mellomting når man likevel til tross for tisseprøver er ren? Hvorfor ser ikke representanten forskjelle på ammetåke, søvnmangel og barseltid fra rot og akutt fare? Hvorfor er disse tingene like? Hvorfor blir de behandlet likt? 

Jeg kjenner til så mange skumle saker om løgn fra barnevernet, løgn fra tidligere venninner. Jeg har en sånn venninne. Som jeg overhodet ikke orker å se på en gang fordi jeg er så sinne. Hva gjør jeg den dagen hun går bananas? Hun er fullstendig i stand til det? Er jeg neste man som må på Sudmansken fordi det er «akutt fare?» 

NOEN må stille de vanskelige spørsmålene snart! 

Alexandra Joner, foreldreansvar?

I går var det en skrekkens dag for norske tenåringsforeldre. Alexandra Joner hadde lagt ut et bilde av finanskjæresten sin med et våpen. Hutte meg tu. på instagram. Og folk gikk mann av huse. Er det så rart da? Tenåringsidolet lærer ungdom at våpen er ok! Whooot whooot?

HVA FAEN ER DET I VEIEN MED NORSKE FORELDRE?!!?!??!!??!

ok. greit. Liiiten instagramtabber av frøken Joner der ja, men helt forbanade seriøst! Det er da for fanden ikke hennes ansvar å lære teningåringene i Norge om våpen er kult eller ei? Det er jo. vel. Deg. Pappa eller mamma. Er det virkelig bare jeg som ser det så svart på hvitt? 

Jeg holdt på å fly i flint etter at Tone Dameli Aaberge sin nye musikkvideo kom ut. Der var jo det og litt reaksjoner. Nå er jeg usikker på om det var saklige argumenter eller meninger basert på en øøørliten sjalusitanke. Uansett. Programleder i P3, var det vel, gitt ut med følgende argument på twitter: 
Jeg vil da ikke at min 2 årings skal lære at hun må kle av seg for å lykkes eller bli populær. 

Nei men så flott tanke da du. Men det er da for fanden i skogen ikke Tone Dameli Aaberge sitt ansvar! 

Det kan hende jeg er streng, men jeg synes da virkelig at det ikke er «idolene» våre sitt ansvar om ungene våre ender opp som de gjør. 

Jeg har en venninne. Hun elsker Lady Gaga, men hun går ikke rundt i kjoler laget av biff for det om! 
Selv sikler jeg på Denzel Washington og Johnny Depp. Ikke snakker jeg fransk og ikke gror jeg bart. 

Så om tenåringen din er fan av Alexandra Joner er det ikke dermed sagt at når hun eller han fyller 20, at de kommer til å løpe rundt i tynne bodyer med en AG3 over armen. Sorry men jeg synes det blir litt far fechted. 

Og om barna dine ender opp slik, da er det hvertfall en grei unnskyldning og ha. «Ja hun blottet seg på fest i går i følge facebookbildene, men hun er fan av Janet Jackson, så hva kan man gjøre?» Save it. 

Alt i alt er det ditt ansvar som forelder å lære barnet, ikke bare å være seg selv, men at dette er en del av bransjen. Jeg tviler på at Lady gaga går hjemme hos seg selv, innsurret i bacon eller at Lene Alexandra løper rundt  i alle speil og sier «titsa er ok». 

Om du trenger noen å skylde på, be my guest, men in the end, så er dette ditt ansvar, Ene og alene!!!