De fordømte puppene

I dag skal jeg skrive om noe som ikke bryr meg så mye  men som tydeligvis bryr en del andre.
TITSA. (mor og far, beklager)

Du vet.  De jura som henger foran der, som skremmer dritten av Instagram og får menn til å bli svak under knæra. De titsa.

De skremmer deg og bekymrer deg i tenåra, de er ok i tjueåra. Du får et elsk hat forhold til dem når du ammer og du hater de hvertfall etter du ER ferdig å amme.
Alle har et forhold til pupp. Uansett form eller størrelse. Jeg er bare dritt lei av at man skal ha et forhold til mine.

Ja, det er gått så langt at jeg nå sitter og klasker ned et innlegg om mine egne pupper. Jeg vet ikke om det er bekymringsverdig eller kreativt.

Grunnen…? Å ja grunnen. Vel. Jeg fikk nylig følgende utsagn klasket i trynet: «Det må være så trist å være alene-mamma, da får du ikke råd til å fikse på puppene dine».

Første reaksjonen var om det hadde skjedd noe med de som jeg ikke hadde fått med meg.
Faen, har de smelta? Har de falt av? Er de blitt gule?..hva har skjedd?!
Andre reaksjon var forundring. Forundring over at noen har sett på dem, tenkt på dem og foretatt en vurdering og da kommet frem til at de må fikses på.

Jeg er fullstendig klar over at dette helt sikkert ikke var vondt ment. Jeg er også klar over at jeg ikke skal ta meg nær av det. Bare ett problem med det der.
Jeg har instagram. Jeg har facebook. Jeg tror fanden meg jeg har en twitterkonto. Jeg har internett. Jeg får dyttet «STORE PUPPER ER DIGG» i trynet.
Og selv om jeg kan se ut som jeg har guts som stammer fra en sovjetisk kulekaster har jeg mine grenser jeg også. Jeg vil jo også være…digg?

Jeg er jo ikke dum. Pluss at jeg har et digert speil i gangen så det gjør det jo nærmest UMULIG å ikke få med seg at: jøsses damen, jeg har små tits gitt.
Jeg var en av de som 16 åring stod foran speilet hjemme og hviskebrølte VOKS til dem.
En av dem som fant ut hvor mange sokker man får plass til i en BH. En av dem som så på Baywatch og var dritmisunnelig på Pamela. En av de som var overbevist om at veien til kjærleik og et lykkelig liv var..ja. store pupper. Det er helt ok å tenke sånn når man er tenåring. Alle gjør det. Det som irriterer meg er at verden fremdeles får meg til å tenke sånn i en alder av 26. Mistforstå meg rett. I have my moments. Alle vet at Marthe, hun skylder pupp. Galgenhumor for å kompansere for usikkerhet. Klassisk frøken Sortevik.

Men tilbake til kommentaren. Er det slik det er blitt? At alle vi som er alenemødre må det? For jeg kjenner SABLA mange som har gjort det. Så løper de rundt der med strekkmerker, barnevogn og dobbel D.  For det er tanken jeg har tenkt selv. «Hei, jeg har huset fullt av leker, vært søvnløs et par år og puppene mine ble til slappe teposer men jeg blåste deg opp for deg, PLEASE LOVE ME?!»
Er det det lille ekstra jeg må by på?
Litt bagasje og sabla mye pupp?

Man sier pupp er pupp. Men man sier også at det ikke er størrelsen det kommer ann på. Så vi vet alle at det er god damn bullshit.
Alle følger Kim Kardashian på Instagram og vi vet jo alle hvordan hun har det. Det må jo være de puppene. Kan ikke tenke meg at det er noe annet enn kropp, kropp, kropp.
Damer med store pupper hylles som flotte og damer med med små pupper. De bare. Står frem. De er sterke.
Jeg så i et blad hos tannlegen her om dagen hvor det var følgende overskrift: VAKKER TROSS FOR A-CUP.
TIL TROSS FOR.
Hva er jeg da? Jeg som skylder pupp?
Jeg som har gått ned til tulleBH? Null spiler. bare. blonder. Jeg som kun har et minnesmerke av det som en gang var noen SABLA flotte ammepupper?

Jeg innser jo nå at jeg er blitt en av de damene. Du vet. En av de som står frem, som er sterk og som trosser det forbaska kvalme dritet som media kaster på oss. Du er nemlig ikke perfekt før du har D cup, er størrelse 34 og har 300 000 følgere på instagram. Ja også må du trene. Helst i fargesprakende sko. Og thigts.

FAKK dette.
Jeg er hun med små pupper. Jeg er hun som noen ganger føler at hun må kompansere for de små puppene sine. Som med fargesprakede sko. Jeg er hun som klaska en forbanna tatovering på brystet så jeg kunne kjenne litt på hvordan det er for dobbel D-ene, når menn glor. Jeg er hun som faktisk sletta nesten alle sjekkeapper fordi jeg tenkte jeg ikke hadde noe å tilby. Fordi jeg ikke har pupper som kveler meg om jeg ligger i sofaen.
Jeg er også hun som gikk og kjøpte seg tulle-bher fordi jeg i en alder av 26 oppdaget at jeg måtte lære meg å bli glad i kroppen min igjen. Hun som bukket under for det latterlige presset som er på småbarnsmødre. Som tar seg i å se seg selv i speilet og tenker 5/10 ganger at de nok en gang ikke hadde vokst litt over natten.
Det er 5 ganger for mye.

 

Så yes mamma. I did it. Her går alt til pers. I en rotete gang, nydusjet, flekkete og uføna og med noe som må være en bukse fra 1999 . Jeg ser ut som en 14 år gammel gutt fra siden og jeg minner om at troll når jeg er usminka. Jeg har vitiligo og har ikke trent siden jeg kun kom halvveis opp Løvstakken på date. MEN FAKK SÅ FIN BH!

wp-1460048441676.jpg

 

Nettavislivet- Del 1

Som opplyst på facebook i går har jeg valgt å belage meg på å hengi alle mine avgjørelser som går på kropp og helse til nettavisen.no, klikk.no og side2.no
Hvorfor er jo et sabla godt spørsmål, men det har vel noe med at ikke bare er disse sidene fantastisk eksempler på lite gjennomtenkt journalistikk men også forferdelig
selvmotsidende. Den ene uken skal vi bruke shampoo. den andre uken skal vi vaske det med et A-3 ark kokt på termos.
Vi kvinner får klasket opp på den ene avisen og nettsider og blogger etter den andre hvordan vi skal kle oss, hvordan vi ikke skal kle oss, hvordan vi skal lukte, gå
prompe, sminke oss osv.
Så jeg tenkte jeg skulle se om det i det hele tatt er mulig å følge disse rådene.

Jeg er opptatt av å holde meg sånn noenlunde i form, gjør som jeg vil, spiser det jeg vil, går sminkeløs på jobb og har også dukket opp der i batmantights.
Så jeg er jo den beste forsøkskaninen. Nå skal jeg bli den ultimate kvinne!

Jeg begynte i går med å følgende rådene til følgende artikkel:
http://www.side2.no/skj%C3%B8nnhet/derfor-br-du-aldri-vaske-ansiktet-ditt-i-dusjen/3423191076.html

Her står det ganske tydelig at man ALDRI må finne på å vaske ansiktet med varmt vann i dusjen.
NEIVEL tenkte jeg som elsker varmen og helst ønsker å se ut som en gjennomkokt reke før jeg tuller meg inn under dynen i nytt sengetøy eller i morgenkåpen.
Så jeg dusjet jeg. I varmt vann. Med ansiktet hengende utenfor strålen. God trening for nakke og hals, men et salig HERK når man skal shampoere håret.
Jeg led meg gjennom det, med artikkelen friskt i minne. Kvisene Marthe. Tenk på den tørre huden og kvisene.
Og så var det jo da over til selve fjeset. I følge artikkelen skal det vaskes i kaldt eller lunkent vann. Så når du først står der suppe naken, så er det jo ingen som gidder
å ta det i vasken. Så jeg skrudde ned temperaturen. Og vasket fjeset. I kaldt vann. Med rumpen i vinkel og fjeset under strålen.
Det ble ikke kokt reke i går. Det ble faen meg sushi.

Marthe 1 – Side2 – 0

I dag har jeg lest meg opp på følgende:
http://gilmakeup.blogg.no/1455457428_5_leppestifter_alle_k.html

5 LEPPESTIFTER ALLE KVINNER BURDE HA HJEMME! Det hyler mot meg. Vel. jeg har 2. Den ene er rød. Den andre er. Vel. Også rød.
Så nå må jeg da tydeligvis bruke halve lønna på 3 leppestifer. Som ikke er røde. Fargevalg mottar jeg med stor takk. For jeg er ikke dama som kan gå rundt og strutte med noe annet enn..
røde lepper.

Kvelden skal tilbringes noe forvirrende.
Klikk.no har en egen helseside. Her kan du google dine egen symptomer, finne ut om du spiser for mye knekkebrød og lese deg opp på det faktum at alle vokse har midd på øyelokket.
(skal ærlig innrømme at jeg døde litt av den og gned meg ekstra hardt i øya)
Men her er det også listet opp følgende poster, 3 lekre treningsartikler. som perler på en snor: FÅ STERKERE ARMER på 15 MINUTTER! JA DU KAN FÅ SPRETTRUMPE! SKAL DU
TRENE ER DET BARE DENNE ØVELSEN DU TRENGER.
Forvirret? jeg og.
Jeg har endelig kommet meg skikkelig i gang med yoga, det er vanvittig god trening når man får teken på det, man blir balansert i kropp og sjel og dissearmene forsvinner sakte.
Vel. Ikke i dag.
I dag skal jeg bruke store deler av kvelden min på å finne ut HVILKET av disse tipsene jeg skal følge. Skal jeg trene armene med en strikk? Skal jeg trene rumpen og oppnå ønsket
effekt på en uke eller skal jeg ta. hold dere fast. Burpees i 10 minutter. Ja, det heter det. Og nei, du skal ikke rape mens du hopper. Selv om det ser slik ut.

Foreløpig har jeg enda ikke kommet frem til om jeg skal drite i alt og bare spise sjokolade eller om jeg skal rapestrikkehoppe.
Forsettelse følger.

pleiekveld going wrong.

Jeg har kommet frem til følgende i kveld:

Det kan ikke tas for gitt at ditt barn kjenner deg igjen under alle omstendigheter.

En skulle jo tro at når dem hvertfall hører mamma sin stemme så skulle det gå bra, men det gjør visst ikke det når man har fjeset fullt i ansiktsmaske. Kanskje for noen. Men jeg kan skrive under på at DET var IKKE kjekt for min nå 10 mnd gamle sønn.

Mor har nemlig alenekveld før vi reiser avgårde til den store byen. Som seg hør og bør ble ansiktsmaske kjøpt, cola, snop og snus stod klar og mor skulle epilere beina. Du vet. Sånn maskin som tar tak i mine nå 10 cm lang hår og røsker til. Om staten skulle finne på at man nå skulle torturere på nye måter er dette en fiks vei å gjøre det på. Jeg husker ikke at det gjorde SÅ vondt?!

Anyways. Smørjet ble smurt inn, snus i overleppen, håret til alle kanter og med LITT blodskutte øyne etter frivillig hårrøsking av legger gikk jeg inn til Sebastian for å gi ham smokken han tilsynelatende hadde mistet.

Håneida. gutten var våken. Og hvertfall nå, med et dråg av et monster stående på soveromsgulvet hans. Om noen lurer på hva fullkommen skrekk ser ut, så vet jeg nå det.

Tydeligvis forvirret av mor stemme og monsteret på soverommet satte gutten i et hyl som ville fått en hver forbipasserende til å ringe barnevernet. Hva faen gjør man da? Plukker ham opp og trøster? Ja det går sikkert fint. Alle unger lengter jo etter å bli plukket opp av monsteret under sengen. Går ut?

I panikken tok jeg tak i det første jeg fikk tak i, forholdsvis en strømebukse og en bæsjebefengt body og dro det over ansiktet. (Bæsjen merket jeg ikke før etterpå, men den lukten og konsistensen er han hvertfall kjent med)

Så nå sitter jeg her da, med en sønn som nå hikster litt i søvne, en legg uten hår og en som jeg har sett meg nødt til å ta med hekkesaks i oslo. og ja. med bæsj i ansiktet.

Aaaaa. alenekveld!

Fandens oldemor

Først. jeg ser jeg noen ganger har bloggtitler som overhodet ikke henger på greip, men jeg tror det er det man kaller image? Eller bilete på god gammal nynorsk? Så da holder jeg meg til det.

Jeg har hatt en heidundranes helg. Mor kom besøk, og selv om huset i mine øyne var rent, så vasket hun jagge santen meg hele sulamitten. Bassen fant ut at renneræv var en god ide, så mormor er blitt ordentlig dreven på bleieskift.
Jeg har vært på treff med Frode. Jeg vet det er litt spesielt, men vi er en haug med gale mopse-eiere som samles til de merkeligste tider og steder og ler av våre igjen gale hunder. En ypperlig måte å få føle litt på den berømte «hundene ligner som regel på eierne sine».  kremt.

Vi har fått biff. eller flatt bortoverkjøtt som det heter i min familie. Med luksussmør og bakt potet som NEKTET bake seg selv.

Noen gang er mor bare aller best.

Dere som har lest bloggen min en stund vet at jeg ikke er helt stødig på kjøkkenet. Igrunn er jeg ikke særlig stødig, men er det noen som kan svi sitt eget tevann så er det denne damen. så nå må dere holde dere fast i puten eller hva annet dere har for hånden. Jeg baker. konstant. Jeg lager middag. fra bunnen av. jeg snakker ikke posebunnen, men betasuppen lager jeg selv. kjøttkaker, sauser, you name it. Jeg har fått fullstendig bakepulverdilla så nå hever jeg, pisker jeg og steker og baker til den store gullmedaljen. Husmorrollen har gått til hodet på meg.

Det hele endte selvsagt med at jeg fant ut at jeg skulle lage iskaffen min selv, for den på butikken er dyr og dårlig. Så jeg lagde jeg. Dette er samtalen jeg hadde med meg selv som fulgte etter:

«Jeg må jo lage stor porsjon, så har jeg til i morgen»
«Ja, det var en god ide»
«Men jeg må jo smake. Smake hele? Drikke hele på en gang? JA»

Yes. Så nå har jeg brukt den siste timen på å løpe rundt i stuen min iført kun undertøy og morgenkåpe mens jeg har mongodanset til metallica og nicki minaj. (Som forøvrig lager DRITA dårlig musikk, er det bare meg som synes hun høres ut som hun har en dårlig britisk aksent?) Frode, som sånn btw satt i lekegrinden da jeg kom inn døren etter å ha lurt min sønn til å sove, ser rart på meg. Som om jeg er den i denne familien som er rar.

Nå sitter jeg og hører på «Sommerfuggel i vinterland». Det er sikkert en fin sang, men det eneste jeg ser for meg er en sommerfugl som sovner og våkner til at det er vinter og når den skal ut å fly så frosser de tynne vingene til is og det hele ender med at den ikke klarer å fly lengrer og schpletter utover asfalten. Jeg er glad jeg ikke skriver barnebøker gitt!!!!

jeg er glad jeg har stue ut mot marken. Hvis ikke tror jeg at jeg hadde blitt hentet fra sandviken sykehus for lenge siden. Jeg kan sikkert være litt av et syn når jeg først er alene hjemme, men man får ikke mer morro enn man lager sjøøøøøøl!!

Besides. jeg hadde vinkveld her i forrige helg. Og jeg kan fortelle dere en ting. Jeg er fandens oldemor (så du jeg plukket opp tittelen? hm? HM?) ikke den eneste gale moren i byn. Fy faderen steike brokkoli for en gjeng.

 

SCHMAKER GODT!

Barnevernet – for barnets beste?

Vanligvis er dette er festlig blogg. Noen ganger hender det til og med at jeg ler selv og. Jeg har lenge hatt lyst å skrive dette innlegget, men usikker på hvor jeg skal begynne. Jeg har rygget unna et par ganger, fordi det for meg som mor, gjør vondt. Jeg får klump i magen, tårer i øynene og behov for trøst. Jeg tviler på jeg er den eneste. Det er ikke jeg som skal ha kjærlighet og trøst denne gangen. 

Jeg leste nylig et vedtak som er grunnlaget for at et lite spedbarn når er i beredskapshjem. Et midlertidig hjem før en kommer i fosterhjem eller om man er heldig, tilbake til mamma og pappa. 

Jeg har ikke siden Breiviks såkalte manifest lest noe så sjokkerende. Og før du maser om at alle sider har to sider, så skal jeg uten og nevne navn gjenta noen av disse «gode» grunnene for å ta et barn ut av et hjem. 

– Foreldrene lå og sov da helsesøster kom på besøk. klokken var 13. Hårreisende ikke sant? Tenke seg til at foreldene til et barn på 8 uker sover på dagen. Her er det jo tydelig at man mangler rutiner, for et barn på 8 uker sover jo gjennom natten. Eller? Helsesøster var fast bestemt på at det ikke var søvn og ammetåke hun gnikket ut av øynene men rus. Det blir verre. 

– Det var rotete i hjemmet. En leilighet man nettopp hadde flyttet inn i hvor man hadde hatt besøk i dagen før. Kan dere unge mødre ta hånden på hjertet og si at dere tok oppvasken hver kveld og hadde rene gulv gjennom barseltiden? Nei, tenkte meg det. 

– Barnet hadde lite øynekontakt. Jeg vet ikke om jeg gidder å ta dette for meg. Jeg kan henvise til babyverden.no sin mnd for mnd oversikt, hvor det forklares om hvordan det er først ved 3 mnd at man ville finne konstkant øyenkontakt. Dette kan selvsagt være vanskelig om en har besøk eller er på nye steder, da en liten baby gjerne er nysgjerring på det lille av former og farger det kan se. 

– Barnet på 8 uker sov mye og gråt lite. Min første tanke er jo: VIDUNDERBARN! At et barn sover mye og ikke gråter så mye må jo tyde på at det har det helt grusomt. Eller? Det kan jo umulig være slik at barnet er trygt i mors armer og at man kommuniserer godt med barnet sitt? 

– Mor husket ikke sist barnet hadde fått mat. Ja grusomt sant? Spesielt siden neste setning lyder som følger: «Fordi far hadde gitt barnet flaske sist». Dette gjorde jeg også. Jeg pumpet som en gud for å få ut litt melk slik at Fredrik kunne få kose seg i sengen med Sebastian. om de koste eller matet der inne hadde jeg lite oversikt over. Det som er viktig er jo at barnet får mat? 

– Mor koste og var mye i fjeset på barnet. Unnskyld meg. Når du sitter på et krisehjem og har folk hengende over deg som skal vurdere deg, da vet du innerst inne at det er en risiko for at du mister barnet ditt. Du hadde ikke vært der ellers. Du koser litt ekstra. Da Sebastian og Fredrik dro til Levanger uten meg for første gang koste jeg på ham og kysset og smasket enten han ville det heller ei.  Han skulle jo dra uten meg. 

– Det er få eller ingen rutiner. Ja for det har et barn på 8 uker. Vi fikk rutiner da han var 4 mnd. 

Listen fortsetter. Listen er lang. Listen blir bare verre og verre. Oppsummert består den av ting som gjerne er nytt og uvant for en som er blitt mor eller far for første gang. Jeg kan på med hånden på hjertet si at alle de ting som er listet opp i vedtaket, gjelder de aller fleste mødre. Hvertfall hos oss som for første gang kommer hjem med en bylt i armene. Alle lurer litt på hvordan man skal gjør alt. Ingen førstegangsfødene som kommer hjem fra KK er eksperter. Da bør man snakke med min svigermor. HUN er en ekspert hun, med 7 unger. 

Det jeg lurer på nå, er følgende; 

– Hva er virkelig grunnlaget for å sende et lite barn på beredskapshjem? Er rutinene og retningslinjene så få at en barnevernspedagog kan lage sine egne regler? Er det slik at man kan risikere å miste et barn fordi man gjerne er usikker eller gjør ting på en litt annerledes måte? 

Jeg sov når Sebastian sov. Jeg ammet gjennom HELE natten. Så om han sov kl 7 om morgene eller kl 2 om ettermiddagen, vel da sov jeg også slik at han skulle ha en noen lunde oppegående og tilstedeværende mamma når han våknet. 

Er det noen av dere som var hos meg i tiden etterpå som kan si at det var ryddig? At gulvet var rent med to røytende mops løpende rundt på gulvet? Jeg vasket babyklær. Thats it. Det var ikke ofte Fredrik orket å gjøre noe heller da selv om han var i jobb, så var han oppe med meg. 

Sebastian hadde ikke mye øynekontakt med meg. Det løp jo sånne rare dyr rundt på gulvet!! 

Og jeg sier det bare. Den gutten får finne seg i å bli kost og dullet med så mye JEG vil frem til han er 14 og blir umulig. Og da kan det godt hende jeg tvangskoser med min sønn for det om. 

Hvorfor er det forskjellig? Hvorfor er det slik at Fredrik kan gå til helesesøster, legevakt og fastlege og si at jeg ligger hjemme i sengen på 5 dagen uten å ha spist, nekter å amme, prate eller kose med min sønn fordi jeg ligger og grinner og holder på å drukne i fødselsderpresjoner og likevel få hjelp. Fantastisk hjelp? Hvorfor er det slik at jeg kan gå til MIN helsesøster og gråte av frustrasjon fordi jeg føler jeg har tatt meg vann over hodet med studier og baby? 

Hvorfor er det slik at når venninner går og sier selv de er litt deppa, at de får bekymringsmelding i posten? Hvorfor er det slik at vi ikke kan krangle med venniner fordi vi er redd de går til barnvernet? Hvorfor er en sinna og sjalu venninne nok til at barnevernet kommer på døren? 

Misforstå meg rett nå før du hagler med motargumenter. Barnevernet er et flott organ for dem som lever i hjem med rus og vold og misbruk, men hva med dem som ikke gjør det? Hvorfor finnes det  ingen mellomting når man likevel til tross for tisseprøver er ren? Hvorfor ser ikke representanten forskjelle på ammetåke, søvnmangel og barseltid fra rot og akutt fare? Hvorfor er disse tingene like? Hvorfor blir de behandlet likt? 

Jeg kjenner til så mange skumle saker om løgn fra barnevernet, løgn fra tidligere venninner. Jeg har en sånn venninne. Som jeg overhodet ikke orker å se på en gang fordi jeg er så sinne. Hva gjør jeg den dagen hun går bananas? Hun er fullstendig i stand til det? Er jeg neste man som må på Sudmansken fordi det er «akutt fare?» 

NOEN må stille de vanskelige spørsmålene snart! 

Forsove seg med barn

Jeg kan nå krysse en erfaring til av listen, som skille seg så til de grader fra det livet når man lå på sofaen hele dagen, sløvet til 2 om natten og ikke måtte skifte bleier hver 2 time. 

Å forsove seg med barn. 

Jeg har ingen problemer med å forsove meg generellt. En time eller to lenger i sengen skal jeg ikke forakte. Men når du har en hyper liten bass som kryper fra deg med strømebuksen på hodet og bleien feil vei, fordi du EGENTLIG ikke har våknet enda og forelesningen begynner om en time og du enda ikke har dusjet, da kjære deg, da er det å forsove seg et rent helvette. 

Jeg skal leve til Ak kl 9. Da får jeg drukket kaffe, roet meg ned, mast litt og sagt ordentlig hade til bassen. I dag ble det ikke slik. Overhodet ikke. 

Jeg våknet ti over halv ni. Bassen satt i sengen og bet meg i øreflippen. Frode lå på magen min og bodil hadde barrikert seg på hodet mitt. En ypperlig måte å våkne på med andre ord. Etter 10 minutter kom jeg meg endelig opp av sengen. Jeg kunne da registere at ingen flaske var vasket, bassen var full i baijs og vi var tom for våtservietter. 

Jeg hadde selvsagt sovet med vått hår, så mens jeg står der og prøver å få orden på sveisen, mens skjønner nederlaget og det blir nok en dag med lue, sitter bassen i dusjen og synger NA NA NA mens han tygger på en shampooflaske. 

4 minutter senere krabber han fra meg med strømpebuksen på hodet. Frode har nemlig ball i munnen og den vil han ha. NÅ. 

Etter krangling, synging og tygging på nøkler så er vi endelig påkledt. Jeg har ikke pakket, ikke gitt ham mat. jeg er usikker på om jeg har undertøy på og jeg kjenner litt på det nederlaget det er med å gå med treningstights på, til forelesning. Og ja. jeg oppdager nå at bhen er på vrangen og jeg har glemt sokker. 

Kl er 9 og jeg har enda ikke kommet meg ut dørene. 

Hundene fikk ikke tisset, jeg pakket alt i en bag og jeg er rimelig sikker på at når nå Ak skal skifte bleie vil hun kanskje oppdage en sokk oppi der. Jeg har aldri vært så stresset i hele mitt liv. Klarte selvsagt å pakke alt i en bag, så Sebastians ting flyter nå utover gulvet i gangen til Ak. Aaa mødrelivet. 

Etter å ha løpt med en 11 kilos baby i en 5 kilos barnevogn i oppoverbakke, karret meg inn døren og drasset ham med med meg opp i heisen, klarer selvsagt gutten å trykke på feil etasje, så hele turen tar dobbelt så lang tid. 

Rakk akkurat bussen. Rakk å kjøpe nøtter, som jeg overhodet ikke liker, og det hele ender med at når jeg endelig roer meg ned og forelesningen setter i gang, ja da sovner jeg og jeg smeller hodet i bordet. Da er det jo godt jeg sitter på første rad da. 

Før var dette null stress. Nå derimot, jeg er som et aspeløv fremdeles, selv om jeg sitter her og følger med. (nuvel) jeg rekker begge forelesninger og jeg erindrer svakt at jeg i mitt eget panikkanfall, ja da klarte jeg å sette på en vask. 

Om dette fortsetter vel da tror jeg at jeg får grå hår i en alder av 25. Godt det snart er helg. Holy Crap. 

Kjærlighet til tross for rus og depresjoner

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Mistet-sin-eneste-datter-i-en-overdose-1256223.html

Jeg synes dere skal lese artikkelen. Og jeg synes dere skal se dere rundt. Ikke etter venninner eller venner som bruker stoff og så redde dem ut av det. Men å vise at dere er der. uansett hvor fremmed det er for dere, eller hvor lite dere kjenner en person. For det er så grenseløst tydelig at systemet Norge har i dag ikke fungerer. At ikke det blit slått full alarm når en 19 år gammel jente ruser seg og faller fra hverandre.

En liten kommentar, et smil, en kaffe eller en lite prat, kan gjøre så enormt stor forskjell. bare at noen viser at man er der, for støtte på både gode og dårlige dager er noen ganger det eneste man trenger til å komme seg ut av det hullet man graver for seg selv. Man trenger ikke mange kloke ord for å vise kjærlighet for dem man er glad i og kjenner.

For når systemet ikke fungerer, hva gjør man da? Det er ingen mor som står på sidelinjen og ser sin datter eller sønn forsvinne ut i et smertehelvete. Det er ingen forelder som står og ser på at barna dør fra dem.

Tenk om du kan være en av dem som er kjærlig nok til å gi en mor eller far den lille støtten det er, at man tar vare på sine venninner og venner. selv om de virker fortapt og lei på livet.

jeg vet at det er alt som skal til. som komplementer, en klem eller et smil, istedenfor usikre blikk, eller stillhet.

det er ingenting som er så betryggende, som en venninnes kjærlige blikk, om at hun er der og er glad i meg, selv når jeg selv føler at livet raser nedover hodet på meg. Så tenk på alle dem du en gang kjente, du en gang lo med og delte herlige øyeblikk med, og tenk på dem du nå er glad i og har i livet ditt. Ta vare på dem. Det er ikke så mye som skal til.

Jeg skulle ønske jeg lærte deg å kjenne skikkelig Anette. 3 år på skole og et par samtaler. Når felles kjente forteller om hvor ufattelig herlig du var, hvor god du var som menneske og hvor vakker du var. Du var et menneske vakkert på så mange måter. Hvil i fred Anette. Du er savnet. Av oss alle. vi som gikk i klasse med deg, men som ikke så deg. eller kjente deg ordentlig. Av familie, venner og kjære. Du er fremdeles elsket. ❤

Si meg, du som leser…

Hva sier man til sin søster som man ikke har sett på 16 år?

henne skal jeg nemlig treffe i morgen…

Det blir en ufattelig rar dag. Ikke bare skal vi begrave min fantastiske farmor på 93 år, men jeg skal da også treffe igjen min søster, som av ulike grunner har valgt å holde seg vekke fra familien. eller. vi har. ikke vet jeg. det hele gikk litt over mitt hode på den tiden.

hva sier man da?

Du har…vokst siden sist? Damen er jo mer en 10 år eldre enn meg.

Jeg er jo da og litt klumsete. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet jeg kommer til å starte alt med en dårlig vits.

Farmor var konstant bekymret for noe. kanskje det er derfor jeg bekymrer meg ihjel med dette.

hva gjør marthe på?

Anders liker meg sier han. fordi jeg er smart. DER var noe en kunne lære bort til andre. *hostharkremt*

 Jeg ser på sexy mann på tv som selger bomber på tv. Michael Jackson er gammalt nytt og colaen min er gått ut på dato. Yes. You leste riktig.

jeg spiser snop fra en bollepose. jeg har jogget og jeg kan ikke si at jeg lukter noget spesielt godt. Så vet dere det. Mine personlige problemer ligger nå i den retning at jeg ikke har mat i huset og jeg har intelligente venner. (hvertfall én)

Jeg løser nøtter på msn, og jeg klør litt på den ene hælen. vent. det er litt mer som prikking. jeg legger også onde planer for Benjamin når vi skal på Dagali, og har nå kommet så langt at jeg skal sette ham i en rullestol ute i skogen som en og annen kinesisk unge. (Ikke det at kineserunger får rullestol, but than again.. JA… MORNA!)

Vil dere vite hva mer jeg gjør på?

Stilig.

jeg ser på melkekartongen på bordet. den ser ut som den skal sprenge. riktig nok fordi den er 2 uker gammel. Kanskje.OOoooo.. istid 3 på tv. Trailer. *skuff*

Uansett. JEG HAR HULL I EN TANNEBISS! Hole Crap og seigemann!’ jeg merket det nå! Da hjelper det ikke å dytte i seg sjokolade. Nå vet du det.

Btw! Sånn før jeg glemmer det jeg egentlig skulle si. Erna Solberg er en dame. så husker dere det også. skriv det ned så er dere helt sikre.

Nok en gang. Uansett. Jeg hadde en helt super kveld i går. Min mor er fryktelig… mamma! ❤ Kalv, litt Gin tonic og masse røyk og mas. Og nå skal jeg være litt alvorlig her. Det er deilig å ha mammaen sin igjen. Som har bestemt seg for at hun skal bli en villsau i sitt neste liv. SÅ vet dere det. Min mor vil bli villsau!

SKÅL FOR KVINGEFAMILIEN! ROTEN TIL GALSKAP!