De fordømte puppene

I dag skal jeg skrive om noe som ikke bryr meg så mye  men som tydeligvis bryr en del andre.
TITSA. (mor og far, beklager)

Du vet.  De jura som henger foran der, som skremmer dritten av Instagram og får menn til å bli svak under knæra. De titsa.

De skremmer deg og bekymrer deg i tenåra, de er ok i tjueåra. Du får et elsk hat forhold til dem når du ammer og du hater de hvertfall etter du ER ferdig å amme.
Alle har et forhold til pupp. Uansett form eller størrelse. Jeg er bare dritt lei av at man skal ha et forhold til mine.

Ja, det er gått så langt at jeg nå sitter og klasker ned et innlegg om mine egne pupper. Jeg vet ikke om det er bekymringsverdig eller kreativt.

Grunnen…? Å ja grunnen. Vel. Jeg fikk nylig følgende utsagn klasket i trynet: «Det må være så trist å være alene-mamma, da får du ikke råd til å fikse på puppene dine».

Første reaksjonen var om det hadde skjedd noe med de som jeg ikke hadde fått med meg.
Faen, har de smelta? Har de falt av? Er de blitt gule?..hva har skjedd?!
Andre reaksjon var forundring. Forundring over at noen har sett på dem, tenkt på dem og foretatt en vurdering og da kommet frem til at de må fikses på.

Jeg er fullstendig klar over at dette helt sikkert ikke var vondt ment. Jeg er også klar over at jeg ikke skal ta meg nær av det. Bare ett problem med det der.
Jeg har instagram. Jeg har facebook. Jeg tror fanden meg jeg har en twitterkonto. Jeg har internett. Jeg får dyttet «STORE PUPPER ER DIGG» i trynet.
Og selv om jeg kan se ut som jeg har guts som stammer fra en sovjetisk kulekaster har jeg mine grenser jeg også. Jeg vil jo også være…digg?

Jeg er jo ikke dum. Pluss at jeg har et digert speil i gangen så det gjør det jo nærmest UMULIG å ikke få med seg at: jøsses damen, jeg har små tits gitt.
Jeg var en av de som 16 åring stod foran speilet hjemme og hviskebrølte VOKS til dem.
En av dem som fant ut hvor mange sokker man får plass til i en BH. En av dem som så på Baywatch og var dritmisunnelig på Pamela. En av de som var overbevist om at veien til kjærleik og et lykkelig liv var..ja. store pupper. Det er helt ok å tenke sånn når man er tenåring. Alle gjør det. Det som irriterer meg er at verden fremdeles får meg til å tenke sånn i en alder av 26. Mistforstå meg rett. I have my moments. Alle vet at Marthe, hun skylder pupp. Galgenhumor for å kompansere for usikkerhet. Klassisk frøken Sortevik.

Men tilbake til kommentaren. Er det slik det er blitt? At alle vi som er alenemødre må det? For jeg kjenner SABLA mange som har gjort det. Så løper de rundt der med strekkmerker, barnevogn og dobbel D.  For det er tanken jeg har tenkt selv. «Hei, jeg har huset fullt av leker, vært søvnløs et par år og puppene mine ble til slappe teposer men jeg blåste deg opp for deg, PLEASE LOVE ME?!»
Er det det lille ekstra jeg må by på?
Litt bagasje og sabla mye pupp?

Man sier pupp er pupp. Men man sier også at det ikke er størrelsen det kommer ann på. Så vi vet alle at det er god damn bullshit.
Alle følger Kim Kardashian på Instagram og vi vet jo alle hvordan hun har det. Det må jo være de puppene. Kan ikke tenke meg at det er noe annet enn kropp, kropp, kropp.
Damer med store pupper hylles som flotte og damer med med små pupper. De bare. Står frem. De er sterke.
Jeg så i et blad hos tannlegen her om dagen hvor det var følgende overskrift: VAKKER TROSS FOR A-CUP.
TIL TROSS FOR.
Hva er jeg da? Jeg som skylder pupp?
Jeg som har gått ned til tulleBH? Null spiler. bare. blonder. Jeg som kun har et minnesmerke av det som en gang var noen SABLA flotte ammepupper?

Jeg innser jo nå at jeg er blitt en av de damene. Du vet. En av de som står frem, som er sterk og som trosser det forbaska kvalme dritet som media kaster på oss. Du er nemlig ikke perfekt før du har D cup, er størrelse 34 og har 300 000 følgere på instagram. Ja også må du trene. Helst i fargesprakende sko. Og thigts.

FAKK dette.
Jeg er hun med små pupper. Jeg er hun som noen ganger føler at hun må kompansere for de små puppene sine. Som med fargesprakede sko. Jeg er hun som klaska en forbanna tatovering på brystet så jeg kunne kjenne litt på hvordan det er for dobbel D-ene, når menn glor. Jeg er hun som faktisk sletta nesten alle sjekkeapper fordi jeg tenkte jeg ikke hadde noe å tilby. Fordi jeg ikke har pupper som kveler meg om jeg ligger i sofaen.
Jeg er også hun som gikk og kjøpte seg tulle-bher fordi jeg i en alder av 26 oppdaget at jeg måtte lære meg å bli glad i kroppen min igjen. Hun som bukket under for det latterlige presset som er på småbarnsmødre. Som tar seg i å se seg selv i speilet og tenker 5/10 ganger at de nok en gang ikke hadde vokst litt over natten.
Det er 5 ganger for mye.

 

Så yes mamma. I did it. Her går alt til pers. I en rotete gang, nydusjet, flekkete og uføna og med noe som må være en bukse fra 1999 . Jeg ser ut som en 14 år gammel gutt fra siden og jeg minner om at troll når jeg er usminka. Jeg har vitiligo og har ikke trent siden jeg kun kom halvveis opp Løvstakken på date. MEN FAKK SÅ FIN BH!

wp-1460048441676.jpg

 

Reklamer

Nettavislivet- Del 1

Som opplyst på facebook i går har jeg valgt å belage meg på å hengi alle mine avgjørelser som går på kropp og helse til nettavisen.no, klikk.no og side2.no
Hvorfor er jo et sabla godt spørsmål, men det har vel noe med at ikke bare er disse sidene fantastisk eksempler på lite gjennomtenkt journalistikk men også forferdelig
selvmotsidende. Den ene uken skal vi bruke shampoo. den andre uken skal vi vaske det med et A-3 ark kokt på termos.
Vi kvinner får klasket opp på den ene avisen og nettsider og blogger etter den andre hvordan vi skal kle oss, hvordan vi ikke skal kle oss, hvordan vi skal lukte, gå
prompe, sminke oss osv.
Så jeg tenkte jeg skulle se om det i det hele tatt er mulig å følge disse rådene.

Jeg er opptatt av å holde meg sånn noenlunde i form, gjør som jeg vil, spiser det jeg vil, går sminkeløs på jobb og har også dukket opp der i batmantights.
Så jeg er jo den beste forsøkskaninen. Nå skal jeg bli den ultimate kvinne!

Jeg begynte i går med å følgende rådene til følgende artikkel:
http://www.side2.no/skj%C3%B8nnhet/derfor-br-du-aldri-vaske-ansiktet-ditt-i-dusjen/3423191076.html

Her står det ganske tydelig at man ALDRI må finne på å vaske ansiktet med varmt vann i dusjen.
NEIVEL tenkte jeg som elsker varmen og helst ønsker å se ut som en gjennomkokt reke før jeg tuller meg inn under dynen i nytt sengetøy eller i morgenkåpen.
Så jeg dusjet jeg. I varmt vann. Med ansiktet hengende utenfor strålen. God trening for nakke og hals, men et salig HERK når man skal shampoere håret.
Jeg led meg gjennom det, med artikkelen friskt i minne. Kvisene Marthe. Tenk på den tørre huden og kvisene.
Og så var det jo da over til selve fjeset. I følge artikkelen skal det vaskes i kaldt eller lunkent vann. Så når du først står der suppe naken, så er det jo ingen som gidder
å ta det i vasken. Så jeg skrudde ned temperaturen. Og vasket fjeset. I kaldt vann. Med rumpen i vinkel og fjeset under strålen.
Det ble ikke kokt reke i går. Det ble faen meg sushi.

Marthe 1 – Side2 – 0

I dag har jeg lest meg opp på følgende:
http://gilmakeup.blogg.no/1455457428_5_leppestifter_alle_k.html

5 LEPPESTIFTER ALLE KVINNER BURDE HA HJEMME! Det hyler mot meg. Vel. jeg har 2. Den ene er rød. Den andre er. Vel. Også rød.
Så nå må jeg da tydeligvis bruke halve lønna på 3 leppestifer. Som ikke er røde. Fargevalg mottar jeg med stor takk. For jeg er ikke dama som kan gå rundt og strutte med noe annet enn..
røde lepper.

Kvelden skal tilbringes noe forvirrende.
Klikk.no har en egen helseside. Her kan du google dine egen symptomer, finne ut om du spiser for mye knekkebrød og lese deg opp på det faktum at alle vokse har midd på øyelokket.
(skal ærlig innrømme at jeg døde litt av den og gned meg ekstra hardt i øya)
Men her er det også listet opp følgende poster, 3 lekre treningsartikler. som perler på en snor: FÅ STERKERE ARMER på 15 MINUTTER! JA DU KAN FÅ SPRETTRUMPE! SKAL DU
TRENE ER DET BARE DENNE ØVELSEN DU TRENGER.
Forvirret? jeg og.
Jeg har endelig kommet meg skikkelig i gang med yoga, det er vanvittig god trening når man får teken på det, man blir balansert i kropp og sjel og dissearmene forsvinner sakte.
Vel. Ikke i dag.
I dag skal jeg bruke store deler av kvelden min på å finne ut HVILKET av disse tipsene jeg skal følge. Skal jeg trene armene med en strikk? Skal jeg trene rumpen og oppnå ønsket
effekt på en uke eller skal jeg ta. hold dere fast. Burpees i 10 minutter. Ja, det heter det. Og nei, du skal ikke rape mens du hopper. Selv om det ser slik ut.

Foreløpig har jeg enda ikke kommet frem til om jeg skal drite i alt og bare spise sjokolade eller om jeg skal rapestrikkehoppe.
Forsettelse følger.

Kjære Horne

Jeg har ikke hylt eller skreket over noe av det lettere døve den nye regjeringen har kommet med. Dagens utspill derimot fikk meg til å klaske ansiktet i håndflaten og rise på hodet. 
Den nye barne og likestillingsministeren vil innføre fast date-night for småbarnsforeldre. 
Velment er det jo, men detta er ikke akkurat nyskapende. Så;

Kjære Horne:

Tror du ikke vi har tenkt på det før?! Og med vi, da mener jeg oss, småbarnsforeldre, med håret gjennomsyret av grøt og morsmelk. Vi som står opp hundreogfjorten ganger natten for enten å amme, skifte bleie, koke flasker eller på måfå fordi vi er så innsunket i ammetåken at vi ikke vet opp og ned på verken morgen eller kveld. 
Tror du virkelig ikke at dette er noe bare du har kommet opp med? 

Misforstå meg rett, dette trengs sårt og det er så inderlig etterlengtet, men jeg tror neppe, som Thomas poengterte på Facebook, at et statlig regulert sexliv er den rette veien å gå. For det er jo ikke det at vi ikke VIL. Det er heller det at det strengt tatt ikke lar seg gjøre. For det er nemlig ikke slik at datenights når man er blitt småbarnsforeldre er noe vi kan slenge inn en tirsdags kveld når poden ENDELIg har sovet etter at mor har brukt nesesuger for ente gang, far har hevet sengen, stappet stikkpiller i alle åpninger på guttungen og egentlig kjenner litt på den hersens feberen selv.
Det er nemlig ikke så himla sexeh å være romantisk når man har ansiktet tilgriset av leverpostei for det var gøy under kveldsen, og med bein som strengt tatt burde vært behandlet av hekkesaksen. Heller ei er det så veldig romantisk å vite at en hver form for lyd, bevegelse eller annet som inngår i sex KUN vil resultere i at poden våkner og man har en overbegeistret mann på soverommet, og en hylende unge på rommet ved siden av.

Når klokken slår «fritid» er man som regel så slakt at man ikke en gang orker å krangle på det faktum at mannen i huset vil se fotball når sex og singelliv går på en annen kanal. Det er heller ikke slik at det er mulig å ta seg en kjappis på vaskerommet mens poden bader eller tar luren sin. For de har radar for slikt. Jeg prøvde i 3 mnd å drikke varm kaffe, men minuttet jeg satte meg ned, var det som om poden utenfor i vognen sin kunne LUKTE at mor hadde varm kaffe. jeg ga opp tilslutt. 

Datenights er viktig. Så himla viktig. Men det er rett og slett verken tid eller krefter til det når man går gjennom de 2 første årene av foreldrerollen. Dagene er et fullstendig kaos og når kvelden kommer og man først har satt seg ned i sofaen er det plent umulig å komme seg opp av den. Tro meg. Jeg har prøvd. 

Selvsagt har man barnepass. Innimellom. Og vi planlagte. Masse. Og nøye. Nå skal det KOSES! det hele ender selvsagt med at vi begge to tar igjen en sårt etterlengtet søvn og man bruker dagen på å gjøre rent huset som i det siste har sett ut som et bombenedslag. Det er slik det er blitt. Man koser seg sammen mens man bretter sokker, vasker babyklær, gulpekluter og støvsuger huset til musikk på anlegget. Da er det ingen som tenker på gøy i sengehalmen. Det krever overdreven bevegelse og krefter man vet man heller vil spare, siden man så i det man leverte poden til morfar, at hey, der kommer det tenner gitt. Våkennetter here we come. 

Tanken er god og det trengs nok et ekstra push på oss slitne småbarnsforeldre som har løpt hjemme med barn de siste årene, men at det skal reguleres offentlig er vel å ta litt hardt i, Horne? 
Med mindre du stiller som barnevakt og med nye barberhøvler, glidemiddel og kondomer på døren. 

DA er jeg med! 

Å busse med barn

Klokken er halv ti og mor har barrikert seg i sengen. Snøyer innom bloggen (Ja marin, jeg finner på ord i farten) og ser at jeg ikke har skrevet på en stund. Rigger meg til med Mac og Frode og har store planer om at fingrene skal danse over tastaturet. 

Så får man en enorm craving på snus. Kan ikke skrive uten snus. Det blir ikke BRA uten snus. Jeg tror jeg har noe OCD på gang her. 

Allright. Snus og musikk. (les, frode som snorker) Jeg har i en tid nå ønsket å komme inn på temaet:

Å busse med barn.

 

Ja jeg vet at for dere uten kidZ så er det noe forbaska drit, når du sitter der, på vei til byn for å leve livet i bydn, så kommer det en tilsynelatende upåvirket mor inn. Dytter inn barnevognen, tar jævlig med plass og før du har fått plugga i musikken så setter ungen i gang  å hyle. Jeg var en av dem. Som på trass satte rammstein på schtøgghøyt i et forsøk på å overdøve den intense brølingen fra et uskyldig barn. 

Nå er jeg på andre siden. Nå er jeg hun ikke så FULLT avslappede moren som dytter inn vognen, allerde da lettere svett i barten. Og det er ikke fordi jeg er obsternasig eller noe annet flesk. Det er jo for fanden ikke en kjeft som bryr seg om at jeg kommer der med doning som tar litt mer plass en en 50-kilos jentunge med uggs! 

Anyways. Nå skal jeg fortelle dere litt om hvordan det er for oss. On the dark side. 

Vognen er spent fast, bremsen er på, billetten er plinga og bussdørene går igjen. Det er da marerittet starter. Hvertfall her i gården. Før var det en fryd å ta buss. Nå, skal det hyles til vi gjerne kommer hjem igjen. Helst. 

I det bussen triller avgårde fra Oasen Terminal er det komplette svette kaos igang. Bassen setter i et kjempebrøl som ville fått Pavarotti til å skamme seg og man kan da observere en Marthe som nå graver i stellevesken. HVOR I HELVETE ER LEKEN HANS? 

Allright. Ingen leke. Det er som vanlig et kaos når jeg går ut døren, så leken ligger på badet, bleiene i gangen og bankkortet er glemt. Hva gjør man da? Hva gjør man når man endelig tørr å se seg rundt. Er dette tolerante mennesker? sitter det en bestemor her kanskje, som ser forståelsesfullt på meg, eller er det ett barnløst mannebein i 40-årene som når dreper meg med blikket? Det siste? Great. Just. Fucking. Great. 

Da må man improvisere. Det er greit det, som mor får man et enorm talent for nettopp det. Så da bærer det ned under vognen, nøkler, bankID, gammelt bananskall, hundebæsjepose. Hva kan hjelpe meg fra det komplette sammebrudd på 50E bussen til byn?

Jeg synes jeg leser det. «Mor innlagt på Sandviken Sjukehus med akutt nervøs samanbråt etter 15 minutters ytterst pinlig oppføring fra barn» Lord. 

Nå er det ikke bare barten som er svett lenger. Før bussen rekker å dukke opp i rundkjøringen før tunnellen inn til byn er mor allerede svett på ryggen. Sminken er rent vekk i en oppsiktsvekkende fart og håret. vel. håret er som det alltid var. 

Bassen vrenger seg i vognen i akutt harnisk over det faktum at han ikke konstant blir trillet. Det pipler langs ørene og mor tar seg selv i å synge «dyrene i Afrika» på bussen. 

Jeg veier med nøklene som det skulle vært det norske flagg og BankID min roses opp i skyene. 

«SE, Sebastian, SE hvor spennende den er! Det er en DINGS! den kan du tygge på!» 
(please tygg på den, HVOR I HELVETE ER MUTEKNAPPEN PÅ DETTE GREIENE HER?!?!) 

 

Gjennom tunnellen og over broen. BankID er ikke lenger like fett for en liten tass, så får han servert banan. En hel banan. På tverre. I et forsøk på å fylle kjakene hans. jo mer fyll, jo mindre lyd. Grei konklusjon igrunn. HADDE DET FUNGERT. 

Det er ikke lett. Ikke faen. Mitt tips? Ha en eller flere litt sanger med ordentlig guff på telefonen eller hva det måtte være. Plugg i og pust. Og vit at det prøver mor med vogn intenst på å gjøre også. Og husk. Mor går av bussen med brølende unge, svett, gjennomsvett, skjelvende og rødmende med følgende tanke i hodet: 

HVORFOR FIKK JEG MEG IKKE BARE EN HUND TIL!? 

pleiekveld going wrong.

Jeg har kommet frem til følgende i kveld:

Det kan ikke tas for gitt at ditt barn kjenner deg igjen under alle omstendigheter.

En skulle jo tro at når dem hvertfall hører mamma sin stemme så skulle det gå bra, men det gjør visst ikke det når man har fjeset fullt i ansiktsmaske. Kanskje for noen. Men jeg kan skrive under på at DET var IKKE kjekt for min nå 10 mnd gamle sønn.

Mor har nemlig alenekveld før vi reiser avgårde til den store byen. Som seg hør og bør ble ansiktsmaske kjøpt, cola, snop og snus stod klar og mor skulle epilere beina. Du vet. Sånn maskin som tar tak i mine nå 10 cm lang hår og røsker til. Om staten skulle finne på at man nå skulle torturere på nye måter er dette en fiks vei å gjøre det på. Jeg husker ikke at det gjorde SÅ vondt?!

Anyways. Smørjet ble smurt inn, snus i overleppen, håret til alle kanter og med LITT blodskutte øyne etter frivillig hårrøsking av legger gikk jeg inn til Sebastian for å gi ham smokken han tilsynelatende hadde mistet.

Håneida. gutten var våken. Og hvertfall nå, med et dråg av et monster stående på soveromsgulvet hans. Om noen lurer på hva fullkommen skrekk ser ut, så vet jeg nå det.

Tydeligvis forvirret av mor stemme og monsteret på soverommet satte gutten i et hyl som ville fått en hver forbipasserende til å ringe barnevernet. Hva faen gjør man da? Plukker ham opp og trøster? Ja det går sikkert fint. Alle unger lengter jo etter å bli plukket opp av monsteret under sengen. Går ut?

I panikken tok jeg tak i det første jeg fikk tak i, forholdsvis en strømebukse og en bæsjebefengt body og dro det over ansiktet. (Bæsjen merket jeg ikke før etterpå, men den lukten og konsistensen er han hvertfall kjent med)

Så nå sitter jeg her da, med en sønn som nå hikster litt i søvne, en legg uten hår og en som jeg har sett meg nødt til å ta med hekkesaks i oslo. og ja. med bæsj i ansiktet.

Aaaaa. alenekveld!

Fandens oldemor

Først. jeg ser jeg noen ganger har bloggtitler som overhodet ikke henger på greip, men jeg tror det er det man kaller image? Eller bilete på god gammal nynorsk? Så da holder jeg meg til det.

Jeg har hatt en heidundranes helg. Mor kom besøk, og selv om huset i mine øyne var rent, så vasket hun jagge santen meg hele sulamitten. Bassen fant ut at renneræv var en god ide, så mormor er blitt ordentlig dreven på bleieskift.
Jeg har vært på treff med Frode. Jeg vet det er litt spesielt, men vi er en haug med gale mopse-eiere som samles til de merkeligste tider og steder og ler av våre igjen gale hunder. En ypperlig måte å få føle litt på den berømte «hundene ligner som regel på eierne sine».  kremt.

Vi har fått biff. eller flatt bortoverkjøtt som det heter i min familie. Med luksussmør og bakt potet som NEKTET bake seg selv.

Noen gang er mor bare aller best.

Dere som har lest bloggen min en stund vet at jeg ikke er helt stødig på kjøkkenet. Igrunn er jeg ikke særlig stødig, men er det noen som kan svi sitt eget tevann så er det denne damen. så nå må dere holde dere fast i puten eller hva annet dere har for hånden. Jeg baker. konstant. Jeg lager middag. fra bunnen av. jeg snakker ikke posebunnen, men betasuppen lager jeg selv. kjøttkaker, sauser, you name it. Jeg har fått fullstendig bakepulverdilla så nå hever jeg, pisker jeg og steker og baker til den store gullmedaljen. Husmorrollen har gått til hodet på meg.

Det hele endte selvsagt med at jeg fant ut at jeg skulle lage iskaffen min selv, for den på butikken er dyr og dårlig. Så jeg lagde jeg. Dette er samtalen jeg hadde med meg selv som fulgte etter:

«Jeg må jo lage stor porsjon, så har jeg til i morgen»
«Ja, det var en god ide»
«Men jeg må jo smake. Smake hele? Drikke hele på en gang? JA»

Yes. Så nå har jeg brukt den siste timen på å løpe rundt i stuen min iført kun undertøy og morgenkåpe mens jeg har mongodanset til metallica og nicki minaj. (Som forøvrig lager DRITA dårlig musikk, er det bare meg som synes hun høres ut som hun har en dårlig britisk aksent?) Frode, som sånn btw satt i lekegrinden da jeg kom inn døren etter å ha lurt min sønn til å sove, ser rart på meg. Som om jeg er den i denne familien som er rar.

Nå sitter jeg og hører på «Sommerfuggel i vinterland». Det er sikkert en fin sang, men det eneste jeg ser for meg er en sommerfugl som sovner og våkner til at det er vinter og når den skal ut å fly så frosser de tynne vingene til is og det hele ender med at den ikke klarer å fly lengrer og schpletter utover asfalten. Jeg er glad jeg ikke skriver barnebøker gitt!!!!

jeg er glad jeg har stue ut mot marken. Hvis ikke tror jeg at jeg hadde blitt hentet fra sandviken sykehus for lenge siden. Jeg kan sikkert være litt av et syn når jeg først er alene hjemme, men man får ikke mer morro enn man lager sjøøøøøøl!!

Besides. jeg hadde vinkveld her i forrige helg. Og jeg kan fortelle dere en ting. Jeg er fandens oldemor (så du jeg plukket opp tittelen? hm? HM?) ikke den eneste gale moren i byn. Fy faderen steike brokkoli for en gjeng.

 

SCHMAKER GODT!

Forsove seg med barn

Jeg kan nå krysse en erfaring til av listen, som skille seg så til de grader fra det livet når man lå på sofaen hele dagen, sløvet til 2 om natten og ikke måtte skifte bleier hver 2 time. 

Å forsove seg med barn. 

Jeg har ingen problemer med å forsove meg generellt. En time eller to lenger i sengen skal jeg ikke forakte. Men når du har en hyper liten bass som kryper fra deg med strømebuksen på hodet og bleien feil vei, fordi du EGENTLIG ikke har våknet enda og forelesningen begynner om en time og du enda ikke har dusjet, da kjære deg, da er det å forsove seg et rent helvette. 

Jeg skal leve til Ak kl 9. Da får jeg drukket kaffe, roet meg ned, mast litt og sagt ordentlig hade til bassen. I dag ble det ikke slik. Overhodet ikke. 

Jeg våknet ti over halv ni. Bassen satt i sengen og bet meg i øreflippen. Frode lå på magen min og bodil hadde barrikert seg på hodet mitt. En ypperlig måte å våkne på med andre ord. Etter 10 minutter kom jeg meg endelig opp av sengen. Jeg kunne da registere at ingen flaske var vasket, bassen var full i baijs og vi var tom for våtservietter. 

Jeg hadde selvsagt sovet med vått hår, så mens jeg står der og prøver å få orden på sveisen, mens skjønner nederlaget og det blir nok en dag med lue, sitter bassen i dusjen og synger NA NA NA mens han tygger på en shampooflaske. 

4 minutter senere krabber han fra meg med strømpebuksen på hodet. Frode har nemlig ball i munnen og den vil han ha. NÅ. 

Etter krangling, synging og tygging på nøkler så er vi endelig påkledt. Jeg har ikke pakket, ikke gitt ham mat. jeg er usikker på om jeg har undertøy på og jeg kjenner litt på det nederlaget det er med å gå med treningstights på, til forelesning. Og ja. jeg oppdager nå at bhen er på vrangen og jeg har glemt sokker. 

Kl er 9 og jeg har enda ikke kommet meg ut dørene. 

Hundene fikk ikke tisset, jeg pakket alt i en bag og jeg er rimelig sikker på at når nå Ak skal skifte bleie vil hun kanskje oppdage en sokk oppi der. Jeg har aldri vært så stresset i hele mitt liv. Klarte selvsagt å pakke alt i en bag, så Sebastians ting flyter nå utover gulvet i gangen til Ak. Aaa mødrelivet. 

Etter å ha løpt med en 11 kilos baby i en 5 kilos barnevogn i oppoverbakke, karret meg inn døren og drasset ham med med meg opp i heisen, klarer selvsagt gutten å trykke på feil etasje, så hele turen tar dobbelt så lang tid. 

Rakk akkurat bussen. Rakk å kjøpe nøtter, som jeg overhodet ikke liker, og det hele ender med at når jeg endelig roer meg ned og forelesningen setter i gang, ja da sovner jeg og jeg smeller hodet i bordet. Da er det jo godt jeg sitter på første rad da. 

Før var dette null stress. Nå derimot, jeg er som et aspeløv fremdeles, selv om jeg sitter her og følger med. (nuvel) jeg rekker begge forelesninger og jeg erindrer svakt at jeg i mitt eget panikkanfall, ja da klarte jeg å sette på en vask. 

Om dette fortsetter vel da tror jeg at jeg får grå hår i en alder av 25. Godt det snart er helg. Holy Crap. 

#Det #er #visst #jul

Legger du merke til min veldig «chille» overskrift? 

Nå tror du sikkert at jeg er en av dem som pynter 23 desember og kjøper gaver på bennern nedi gaten. (Voldsomt til schlækk språk på meg i dag) 

ÅNEIDU! Er du en ivrig følger, som jeg selvsagt regner med du er, så vet du at her i huset pynter man tidlig. veldig tidlig. 30 november tidlig. Med 20 år gammel julepynt. 

Og jeg har ikke gjort noe anleis enn jeg gjorde i fjor. 

Det kan hende jeg skyter meg selv i foten her, men jeg tenkte å vise dere juletreet vårt. Ikke fordi jeg er redd dere vil le av meg, men jeg vet om noen interiørdesignere som kommer til å gremmes. og ikke minst per og carlos. Hvem er per og carlos? Det er dem som strikker (!) julekuler så heklepinnene går veggimellom. 

Her, tradisjonen tro skal ALT på. og da mener jeg ikke sånn.. fint alt på. nei. ALT på. Har du en gammal hatt som er i julefarger? HIV DEN PÅ! 

I år har jeg ikke tatt den heeeelt ut, da min mor kommer på besøk på lørdag. Noe verdighet må jeg jo ha. Bilde

 

Det glemte jeg nesten å fortelle dere. Detta er ei usminka blogg. Så jeg gidder IKKE bruke 45 minutter av min dyrebare kveldstid til å rediger bildene, slik at dere går helt #OMG, #VI# MÅ #LEGGE #DET #PÅ #INSTAGRAM! (ja jeg hater instagram) 

og når vi først er inne på det. Jeg har en høne å plukke dere av mine venninner som har Instagram. Når dere deler bildene også på facebook. KAN DERE VÆRE SÅ SNILL Å IKKE HA DEN DERRE FORBANNADE #-driten på ALLE ordene da? 

Er dere klar over at det er innmari vanskelig å lese, og jeg lager sånn «DJYT» lyd i hodet for hver #. så i dag ble det følgende: DJYT babygirl DJYT cute DJYT min DJYT skatt.

Makan til fjåseri. Jeg har instagram. Så oppdager jeg hvor intenst kjedelig det var. Men jeg blir ikke kvitt det på facebook. Gad. Okeu. over til mer jul.

Lager du julepønten sjøl spør du?

Vel. Jeg har gjort det en gang. Nille-julepynt. I miin gravide hormonelle tilstand i fjor, mente jeg at følgende pynt var fint på treet: 

Bilde

Dere kan jo da observere at:

1. jeg er ikke lenger gravid.

2. Jeg er ikke lenger hormonell (ikke i følge Fredrik)

3. Denne julepynten er noe av det rareste vi har hatt på treet. Noensinne. Punktum. # DJYT

Så her sitter vi da. Og bader i snop og farris, mens vi «gamer» (jepp jeg er en sånn en). Juletreet er forholdsvis rekordvis skjevt, hundene ligger oppned, bakfrem i sofaen og jeg har skaut på hodet. True story. 

Jeg undres på hvor lang tid det tar før bassen river det ned. en baby kan ikke rive ned treet sier du? Vel, da har du ikke møtt min sønn for å sei (laks) da slik. Jeg er rimelig sikker på at han trenger bare SE på det og så POFF, KNUS, KNERT. Da er det godt at alle julekulene er laget av plast. 

Ååå hvilken god kjernefamilie vi er dere. Helsesøster sa jeg var en vakker supermamma i dag. Jeg tror dette beviser det motsatte. Bilde