De fordømte puppene

I dag skal jeg skrive om noe som ikke bryr meg så mye  men som tydeligvis bryr en del andre.
TITSA. (mor og far, beklager)

Du vet.  De jura som henger foran der, som skremmer dritten av Instagram og får menn til å bli svak under knæra. De titsa.

De skremmer deg og bekymrer deg i tenåra, de er ok i tjueåra. Du får et elsk hat forhold til dem når du ammer og du hater de hvertfall etter du ER ferdig å amme.
Alle har et forhold til pupp. Uansett form eller størrelse. Jeg er bare dritt lei av at man skal ha et forhold til mine.

Ja, det er gått så langt at jeg nå sitter og klasker ned et innlegg om mine egne pupper. Jeg vet ikke om det er bekymringsverdig eller kreativt.

Grunnen…? Å ja grunnen. Vel. Jeg fikk nylig følgende utsagn klasket i trynet: «Det må være så trist å være alene-mamma, da får du ikke råd til å fikse på puppene dine».

Første reaksjonen var om det hadde skjedd noe med de som jeg ikke hadde fått med meg.
Faen, har de smelta? Har de falt av? Er de blitt gule?..hva har skjedd?!
Andre reaksjon var forundring. Forundring over at noen har sett på dem, tenkt på dem og foretatt en vurdering og da kommet frem til at de må fikses på.

Jeg er fullstendig klar over at dette helt sikkert ikke var vondt ment. Jeg er også klar over at jeg ikke skal ta meg nær av det. Bare ett problem med det der.
Jeg har instagram. Jeg har facebook. Jeg tror fanden meg jeg har en twitterkonto. Jeg har internett. Jeg får dyttet «STORE PUPPER ER DIGG» i trynet.
Og selv om jeg kan se ut som jeg har guts som stammer fra en sovjetisk kulekaster har jeg mine grenser jeg også. Jeg vil jo også være…digg?

Jeg er jo ikke dum. Pluss at jeg har et digert speil i gangen så det gjør det jo nærmest UMULIG å ikke få med seg at: jøsses damen, jeg har små tits gitt.
Jeg var en av de som 16 åring stod foran speilet hjemme og hviskebrølte VOKS til dem.
En av dem som fant ut hvor mange sokker man får plass til i en BH. En av dem som så på Baywatch og var dritmisunnelig på Pamela. En av de som var overbevist om at veien til kjærleik og et lykkelig liv var..ja. store pupper. Det er helt ok å tenke sånn når man er tenåring. Alle gjør det. Det som irriterer meg er at verden fremdeles får meg til å tenke sånn i en alder av 26. Mistforstå meg rett. I have my moments. Alle vet at Marthe, hun skylder pupp. Galgenhumor for å kompansere for usikkerhet. Klassisk frøken Sortevik.

Men tilbake til kommentaren. Er det slik det er blitt? At alle vi som er alenemødre må det? For jeg kjenner SABLA mange som har gjort det. Så løper de rundt der med strekkmerker, barnevogn og dobbel D.  For det er tanken jeg har tenkt selv. «Hei, jeg har huset fullt av leker, vært søvnløs et par år og puppene mine ble til slappe teposer men jeg blåste deg opp for deg, PLEASE LOVE ME?!»
Er det det lille ekstra jeg må by på?
Litt bagasje og sabla mye pupp?

Man sier pupp er pupp. Men man sier også at det ikke er størrelsen det kommer ann på. Så vi vet alle at det er god damn bullshit.
Alle følger Kim Kardashian på Instagram og vi vet jo alle hvordan hun har det. Det må jo være de puppene. Kan ikke tenke meg at det er noe annet enn kropp, kropp, kropp.
Damer med store pupper hylles som flotte og damer med med små pupper. De bare. Står frem. De er sterke.
Jeg så i et blad hos tannlegen her om dagen hvor det var følgende overskrift: VAKKER TROSS FOR A-CUP.
TIL TROSS FOR.
Hva er jeg da? Jeg som skylder pupp?
Jeg som har gått ned til tulleBH? Null spiler. bare. blonder. Jeg som kun har et minnesmerke av det som en gang var noen SABLA flotte ammepupper?

Jeg innser jo nå at jeg er blitt en av de damene. Du vet. En av de som står frem, som er sterk og som trosser det forbaska kvalme dritet som media kaster på oss. Du er nemlig ikke perfekt før du har D cup, er størrelse 34 og har 300 000 følgere på instagram. Ja også må du trene. Helst i fargesprakende sko. Og thigts.

FAKK dette.
Jeg er hun med små pupper. Jeg er hun som noen ganger føler at hun må kompansere for de små puppene sine. Som med fargesprakede sko. Jeg er hun som klaska en forbanna tatovering på brystet så jeg kunne kjenne litt på hvordan det er for dobbel D-ene, når menn glor. Jeg er hun som faktisk sletta nesten alle sjekkeapper fordi jeg tenkte jeg ikke hadde noe å tilby. Fordi jeg ikke har pupper som kveler meg om jeg ligger i sofaen.
Jeg er også hun som gikk og kjøpte seg tulle-bher fordi jeg i en alder av 26 oppdaget at jeg måtte lære meg å bli glad i kroppen min igjen. Hun som bukket under for det latterlige presset som er på småbarnsmødre. Som tar seg i å se seg selv i speilet og tenker 5/10 ganger at de nok en gang ikke hadde vokst litt over natten.
Det er 5 ganger for mye.

 

Så yes mamma. I did it. Her går alt til pers. I en rotete gang, nydusjet, flekkete og uføna og med noe som må være en bukse fra 1999 . Jeg ser ut som en 14 år gammel gutt fra siden og jeg minner om at troll når jeg er usminka. Jeg har vitiligo og har ikke trent siden jeg kun kom halvveis opp Løvstakken på date. MEN FAKK SÅ FIN BH!

wp-1460048441676.jpg