Gammelt verk funnet i en bok; Regnbuen

REGNBUE
En novelle av Marthe Sortevik
Hun lå fortsatt i mørket. Hun hadde mistet fullstendig taket på tiden, men skjønte at det måtte går mot dag, da lyset sivet inn gjennom de slitte, møllspiste gardinene. Der lå hun. Så og si livløs. Hun gjorde minst mulig bevegelser, slik at han ikke hørte at hun var våken. Den mørbankede kroppen hennes gjorde heller ikke noe annet mulig. For alt hun visste kunne han være på jobb, men frykten i henne gjorde at hun ikke tok noen sjanser. Slik hadde hun ligget, i det som føltes som Torneroses 100 år. Men her ventet ingen prins. Tvert imot.

Magen skrek på mat, men hun var så utmattet og tom for energi at hun ikke orket å røre seg en millimeter. Hun kjente følelsen av redsel bygge seg opp. De store brune øynene flakket rundt i det halvmørke rommet. Fra der hun lå krøket sammen i fosterstilling kunne hun skimte at døren stod på gløtt. Hun så plakatene på veggene, skrivebordet, overfylt av bøker og CD-er. Fortsatt lå hun som fryst fast i sengen. Klumpen i halsen vokste. Hun lukket øynene, i et forsøk på å rømme, men bildene fra gårsdagens helvete dukket opp med en gang, som skrekkscener på film. Den stille hulkingen gikk over i desperate hyl. Hun rettet seg ut i sengen og skrev av smerte. Skadene i ribbeina enset hun ikke lenger, men smertene i underlivet var uutholdelige. Hun var sår og øm, og av erfaring visste hun at lakenet nok en gang var blodig. En hver bevegelse gjorde at hun krympet seg, i ren tortur. 

Det eneste som var i stand til å fungere var hodet, som kun bestod av én tanke. Bli ren. Dusjen var det eneste stedet hun ikke brøt fullstendig sammen. Der kunne hun stå i timevis og la venne renne nedover kroppen. Rense henne for all den ondskapen som nå hold på å kvele henne. Nok en gang beveget hun på seg, nok en gang jog smertene gjennom kroppen. Hun holdt pusten. Lenge. Var det mulig å holde den lenge nok?

Minuttene hun lå der føltes som timer og det lave blodsukkeret hennes førte til ukontrollert skjelving. Igjen krøket hun seg sammen i sengen, mens tårene skylte vekk det siste sporet av sminke. Til slutt fikk hun samlet nok energi til å komme seg opp. Ved hjelp av overkroppen og trangen til å dusje, kom hun seg ut av sengen. Nesten. Nå satt hun der. Fortsatt skjelvende, med beina på gulvet og med et godt grep om madrassen og lakenet. Sakte reiste hun hodet og med våte, hovne øyne fikk hun øye på bildet av moren. Hun husket siste gang hun så henne. Herjet. Utmattet. Dagen hun døde, hadde hennes skjebne gått i arv. Og nå satt hun her, slik moren en gang hadde. Forslått, utslitt og 100 % bevisst i sitt eget helvete. Faren hadde gitt henne skylden. Noe han sørget for å minne henne på. Jevnlig.

Etter flere forsøk klarte hun å reise seg. Hun svimlet. Høylytt banning gikk over i bristende hikst. Hun sjanglet over det kalde soveromsgulvet og fikk akkurat grep om dørklinken før hun sank sammen og alt svartnet. En liten stund lå hun slik, et lite øyeblikk var hun der hun ønsket å være. Borte. Da hun kom til seg selv igjen merket hun at det rant blod fra pannen. Adrenalinet pumpet som besatt og redselen grep tak i henne. Nå ville han straffe henne. Igjen. Uforsiktighet. Hun orket ikke stort lenger, håpløsheten slukte henne, time for time, dag for dag. Hun ante ikke lenger hva som holdt henne oppe, hva som fikk henne til å komme seg gjennom dagene, dog tanken på frihet var drivende nok.

Blodet rant fremdeles. Hodet dunket i takt med hulkingen. Sakte med sikkert kom hun seg inn på badet. Varmen i badegulvet kom som et sjokk på de iskalde nakne føttene. Det føltes god. Som om hun brant seg. Dusjvannet stod på sitt varmeste. Det dogget på speilet. Hun kunne så vidt skimte sitt eget ansikt. Hun så seg selv. En skygge av den hun en gang var. Øynene var kun to store svarte hull. Ansiktet som et knappenålshode på halsen hennes. Hun lot hendene røre ved de mange blåmerkene på brystet. Sugemerkene på nakken gjorde den etsende kvalmen et faktum. De en gang vakre og duvende brystene hennes var ugjenkjennelige. Blå, gule.
Vannet var kokende varmt. Det brant på huden og gjorde det vanskelig for henne å bli stående. Den såre kroppen hennes lot seg rense, sakte. Slik ble hun stående, med ansiktet vent opp mot vannet, kroppen vent mot dusjforhenget. Hun lot det glovarme vannet sende henne inn der hun alltid havnet når hun stod her. Vekk fra tankene, vekk fra tilstedeværelsen. Tilbake stod kun én brennende tanke i hodet. Besettelsen av å komme seg vekk. Til et sted hun ikke lenger måtte forholde seg til den skremmende redselen og den kvelende tomheten hun nå følte. Det livet hun nå eksisterte i, opplevde hun som den verste haustanatten noensinne, og hun klamret seg fast til håpet om at det en dag skulle dukke opp et spor av lys, et spor av håp, hennes redning. 
Etter det som virket som en halv evighet, gikk det tomt for varmvann. Tilbake stod hun, rød som en hummer av det alt for varme vannet. Hun hadde helt mistet grepet om tiden, igjen, og fór sammen da hun hørte ytterdøren ble slått opp.
– Kvinne, den middag bør være klar!

Han snøvlet. Hun skalv. Fortere enn det hun i virkeligheten maktet å bevege seg, fikk hun på seg de fillene som lå på badet og kom seg ut på kjøkkenet.

– Vi har ikke mat i huset, men jeg skal komme opp med noe.

Stemmen brast, men hun prøvde så godt hun kunne og ta seg sammen. Nervøsiteten pumpet gjennom blodet hennes, hun hørte sine egne hjerteslag. Hun vaklet ut på kjøkkenet, han kom sjanglende etter. Han dumpet ned på en stol ved kjøkkenbordet. Hun kjente blikket hans i nakken og visste at han satt og vurderte henne. Hun gjorde sitt beste for ikke å knekke sammen og konsentrerte seg om å finne noe spiselig.
– Gå og hent en øl til din kjære far, Vilde.

Hun visste han hadde drukket før han kom hjem. Lukten av whisky stod som en ring rundt ham. Hun kunne ikke nekte ham mer alkohol. Det ville være et fatalt feilgrep. Hun snudde seg sakte, med ansiktet vendt vekk fra ham. Fikk han se at hun hadde skadet seg ville han hisse seg opp. Det var det siste hun trengte nå. Hun satte ølen på bordet, stirrende på sine nakne føtter. Hun snudde seg mot kjøkkenbenken for å begynne på middagen.

– Få se på deg! Tonen i stemmen hans var krass. Hun var avslørt. Helvete.
– Far, jeg må lage middag, det begynner å bli sent.
– FÅ SE PÅ DEG, sa jeg, skrek han. Nå turde hun ikke gjøre annet.

Hun snudde seg sakte mot ham. Lot det lange brune håret falle ned over den ene siden av ansiktet, for å skjule såret i pannen. Det hjalp ikke. Han hadde sett det. Han reiste seg brått opp. Mengden med alkohol gjorde at han måtte støtte seg på bordet. Øynene hans lyste raseri. Før hun rakk å reagere tok han tak i henne. Han var sterk. Hun hadde ikke krefter til å gjøre motstand. Fingrene hans boret seg inn i overarmene hennes. Han slapp taket. Hun falt sammen på gulvet, hulkende. Han stod over henne. Skjellsordene haglet. Hun fikk beskjed om å reise seg, hun reagerte ikke. Hun krøket seg sammen av smerte, da sparket kom. Før hadde hun gjort motstand. Hylt, skreket og prøvd å slå fra seg. Nå var hun likegyldig. Hun visste hva som kom, hun gjorde alltid det, når han var full. 

Han tok tak henne. Heiste henne opp. Dro henne med seg. Mot soverommet. Hun snublet og landet på magen. Hun hylte. Ribbeina gjorde nå så vondt at det var vanskelig for henne å puste. Hun kom seg på beina. Tårene rant nedover kinnene. Hun skalv. Hun ville skrike. Hun åpnet munnen, men det kom ingen lyd. Gjennom hodet raste desperasjonen, men kroppen hennes nektet å adlyde. Han trakk henne med seg videre, kastet henne ned i sengen. Morgenkåpen hun hadde tullet rundt seg, ble revet av med en sånn kraft at den revnet. Hun lukket øynene. Hun hørte lyden av et belte som ble åpnet, bukse som ble slengt på gulvet.
– Når du oppfører deg sånn, vet du at jeg må straffe deg, Vilde. Det er ingen annen utvei.

Hun kjente vekten av ham oppå seg. Hun knep øynene sammen. Hun kjente de grove hendene hans på den nakne kroppen sin. Han klemte brystene hennes, og det følte som om han bet i stykker brystvortene hennes. Han tok tak i armene hennes. La dem over hodet hennes. Holdt de fast. Hun knep beina sammen. I et siste tappert forsøk på å hindre ham. Han slapp taket på armene hennes. Tvang beina fra hverandre. Hun gispet i det hun kjente at han trengte inn i henne. Smertene var et faktum. Hun bet tennene sammen for å ikke skrike. Han trengte inn i henne. Igjen og igjen. Han pustet tungt. Han svettet. Slik fortsatte han i det som føltes en evighet. De urytmiske bevegelsene hans økte smertene. Hun kjente underlivet dunke. Vekten av han over henne, gjorde at hun så å si ble knust. Pusten hans ble tyngre og tyngre. Hyppigere. Så. Datt han over henne. Munnen hans lå ved nakken hennes og han pustet henne i øret. Hun kunne kjenne lukten av alkohol og gammel svette. Hun brakk seg. Han trakk seg ut og rullet over på siden. Hun blødde. Hun ville reise seg, men lå helt stille. Hun latet som om hun hadde sovnet. Pulsen dunket rabiat, og hun hørte sitt eget hjerte, klart som dagen. Hun enset ikke at han gikk ut, før hun hørte at dusjen ble skrudd på.

Skammen hun nå følte overveldet henne. Tårene rant nedover kinnene og hun trakk dynen over hodet. Smertene i kroppen var nå så sterke at hun var nær ved å besvime. Hun lå slik, til hun hørte at han var ferdig å dusje. Tankene raste gjennom hodet. Hun skulle ønske hun bare kunne reise seg opp og gå, men hun visste det var umulig. Han ville finne henne, drepe henne. Hun snudde seg mot vinduet. Gardinene var trukket til siden. Hun så nå ut på regnet som høljet ned og på de nakne trærne som beveget seg i den sterke vinden. Forbi vinduet fløy det en liten svart fugl. Den flakset vilt omkring, like utenfor, før den fløy videre.

Hun reiste seg brått opp. Enset ikke smertene. La ikke merke til blodet som dryppet fra underlivet. Hun gikk ut av sengen og bort til skrivebordet. Tankene hennes var som blåst bort. Som i transe begynte hun å rote i skuffene. Der, hun fant det hun lette etter. Tilbake til sengen. Hun så på lakenet. Blodig. Hun brydde seg ikke. For første gang på mange år, smilte hun. Hun satte seg på sengekanten. Så på bildet av moren. Hun var nå så oppslukt i sin egen tilværelse at hun ikke hørte at han ropte på henne. Hun så lenge på glasset. Vippet det fra side til side. Igjen så hun på moren. Hun drakk.

Ikke lenger etter, kunne en observere en mann, stående i døren. En far, stående og stirre på sin datter. Liggende livløs i den blodige sengen. Et glass, knust på gulvet, på nattbordet et tømt pilleglass. Hun var naken. Så tynn, at ribbeina stod ut av kroppen som spyd. Kroppen forslått og mishandlet. Ansiktet så vakkert og markert. Kuttet i pannen var ikke lenger vesentlig. Kinnene rød, og så man etter, et smil om munnen. Utenfor pisket regnet mot ruten. Stormen var på sitt verste. Men bak ved de snøbelagte fjellene, kunne man se solen stikke fram. Og der, der var den. Det lysglimtet hun så lenge hadde lett etter. Regnbuen.