Mobbing?

Vg har nå en herlig kampanje gående. Mot mobbing. Og så dukker det da opp at 1 av 2 nordmenn har blitt mobbet en gang i løpet av livet. Ja, det var jo egentlig ikke noe nytt. vi er jo eksperter på å være stygg med hverandre!

Tidligere i uken fikk jeg min egen personlige lille hevn. jeg gikk hjem fra byn sammen med en god venninne og gikk opp over høyden i byn. Bak oss går tre gutter som tilsynelatende trodde vi var noen andre. Helt til den ene sier: «Hun der vet jeg hvem er, hun har gått på ytrebygda».

Jeg trodde jo da at det kanskje var noen jeg kjente, og snudde meg mens jeg sa «Ja?»

det viste seg da at det var Sindre. jeg tror i det minste at han heter SINDRE! Fortsatt like høy og tynn.
Jeg i min noget berusede tilstand klarte da å få frem: «Ja, jeg har ikke så mye rødt hår lengre, så nå kan du ikke plukke på meg».

Jeg må jo da ærlig innrømme at jeg synes det var stort av meg. med tanke på at jeg på daglig basis fikk høre om hvor stygg og ekkel jeg var av nettopp denne Sindre på ungdomsskolen. tilsynelatende KUN fordi jeg hadde rødt hår og kanskje ikke alltid hadde verdens kuleste klær! Jeg gidder ikke en gang begynne på hvor retadert det er.

Desverre var ikke dette den eneste gangen hvor jeg kan si at jeg har følt meg mobbet over lengre tid. Barneskolen var jo fantastisk. Det verste var at jeg hadde venner, og hadde det kjekt. men når en gjeng med gutter legger sin flid i å få deg til å grine, kun fordi jeg har litt ekstra hår på armene. APE?! Really?!

Så er det over til dere enkelte sjeler på Sandsli Videregående Skole, den skolen jeg egentlig skulle begynne på da jeg valgte, heldigvis, å gå i byn i stedenfor.

Jeg prøvde despererat å finne meg selv. Og ja, jeg ble nok litt påvirket av at jeg gikk på skole i byn. Men jeg forelsket meg da også i Inga. Og vi hadde det fantastisk, det er ikke noe å si på det. Men at det fremdeles er slik at jeg ikke kan dra på byn for å kose meg, og danse og være med mine venner, uten at noen enkelte som gikk på Sandsli og foret seg selv på alle lesberyktene, må stå åpenlyst å prate om meg. Ikke bare får jeg lyst å knerte deg, men samtidig gjør du et annet menneske forferdelig ukomfortabel. Jeg blir usikker på meg selv og synes det er skremmende at det fremdeles henger igjen.

Jeg kan ta det, at barn er små og ikke skjønner at å mobbe noen på barneskolen får konsekvenser. for meg var det sosial angst og en desperat trang til å komme meg til helvete vekk fra Hjellestad og Milde. Men når det går videre på ungdomsskolen?!
Og at en hel gjeng på en skole jeg skulle gå på, men ikke GIKK PÅ EN GANG, er så lavmål at jeg ikke en gang kan ta bussen hjem, uten å høre «hvor ekkel jeg er», og «jeg har sett dem kysse, æsj fytti grisen så ekkelt».

Hvordan tror du det påvirket meg?
Tro meg, jeg har nok ryggrad den dag i dag, til å kunne gi en god passe faen. men mine ungdomsskoleår og barneskoleår bestod av å være redd. Konstant nervøs, noe som ente med at jeg på andre videregående året gikk på piller mot sosial angst. Hvem er det som har skyld i det? Hvem er det som har skyld at jeg fremdeles den dag i dag blir blitt satt ut, når jeg ikke en gang kan gå å danse en fredag på Scotsman, uten at noen sier «Se, der er Marthe Sortevik, hun er «viske tiske».

Det verste er, at dere vet hvem det gjelder. Hvem det er, hva dere har sagt.

Har du god samvittighet? Fryder du deg like mye nå, som du vet hva det har gjort med en jente?
Er det ikke noe å fryde seg over? At jeg har vært så usikker på meg selv, mitt eget utseende og egen kropp at jeg noen ganger ville gi opp?

Føler du deg ikke fantastisk nå? At du har påvirket et menneske på den måten?

Advertisements